DEL 2
Mateo følte fortiden hjemsøke ham. Esteban hadde ikke satt foten på ranchen på ni år. Sist gang hadde han krevd salg for å betale gjelden hans; Mateo hadde nektet, og de to mennene hadde havnet i slåsskamp nær innhegningen. Siden da hadde den gamle mannen bodd blant spillesteder, smuglere og tjenestemenn som var klare til å lukke øynene for enhver forbrytelse for noen få øre.

Luna så på mennene som spredte seg over eiendommen.

“De kommer ikke bare for meg,” hvisket han.

“Nei. Broren min samler aldri på 15 rifler av familiehengivenhet.

Esteban beveget seg fremover til han var ved foten av åsen.

“Jeg har funnet buskapen din!” ropte han. “Jeg fant også mammas brev. Kom ned, gi meg jenta, så ordner vi det som brødre. »

“Brødrene stjeler ikke hverandres kyr.

“Brødrene eier heller ikke en hel ranch.

Mateo bet tennene sammen. Landet hadde tilhørt faren hans, men Esteban hadde alltid hevdet at som eldst var det rettmessig hans. Loven hadde delt arven, selv om eldste sønn hadde solgt sin andel på under ett år. Nå hadde han til hensikt å gjøre sin egen undergang urettferdig.

“Det er en gammel stall i øst,” hvisket Mateo til Luna. “Under den siste planken gjemmer jeg to rifler og ammunisjon. Jeg skal holde dem opptatt. »

“Broren din kjenner huset.” Han vil også kjenne til gjemmestedet.

“Han kjenner gutten jeg var. Ikke mannen som lærte å overleve uten ham.

Mateo steg av. Før han forlot Trueno blant mesquiten, la han pannen mot dyrets.

“Når han plystrer, løp til innhegningen.” Ikke før.

Thunder fnyste, som om han forsto.

Luna gled mellom steinene. Mateo gikk alene ned hovedstien, med rifla slengt over skulderen. Esteban smilte, men øynene hans var fylt med det samme begjæret som hadde hjemsøkt ham siden barndommen.

“Du har alltid vært dramatisk,” sa Esteban.—”En fremmed dukker opp, og du er allerede klar til å dø for henne.”

“Du har alltid vært en feiging.” Det tok femten menn å komme til huset der du ble født.

Noen av bandittene lo. Esteban rødmet.

“Mamma foretrakk deg fordi hun syntes synd på deg.”

“Mamma beskyttet meg fordi du gjentok farens grusomheter.

Smilet forsvant. Esteban løftet pistolen.

“Ikke snakk om faren min.”

Denne reaksjonen bekreftet det Mateo hadde mistenkt i årevis. Esteban visste mer om morens forsvinning enn han lot forstå.

“Hvor er brevene?”

“Hjemme.” Med et dokument som beviser at denne ranchen aldri var din.

Mateo måtte bringe ham nærmere innhegningen. Han tok to skritt.

“Vis den til meg.”

“Kvinner først.”

“Han har rømt.”

Esteban brast ut i latter.

“Datteren til den røde ørnen rømmer ikke. Hun angriper. Derfor sendte jeg menn til stallen.

Fire banditter stormet mot bygningen. Mateo fikk panikk, og skudd runget fra alle kanter. Luna hadde kommet først. En kule knuste en manns beltespenne; en annen reduserte en fakkel til småbiter; Den tredje løftet en støvsky nær hestene.

Matthew plystret.

Tordenen brølte i mesquiten som en storm. Han feide bort rytterne, slo en banditt i hjertet og spredte de bundne dyrene. Hestene flyktet i motsatte retninger. Luna beveget seg fra ett vindu til et annet med en slik fart at det så ut som om hun var ledsaget av flere snikskyttere.

“De har omringet oss!” ropte noen.

“Det er bare to av dem!” brøler Esteban.

Ingen hørte ham. Mateo dro i tauet til en vogn lastet med ved. Stammene rullet nedover skråningen og blokkerte veien. Bandet spredte seg. Esteban prøvde å nå Trueno, men hesten reiste seg og sparket, noe som fikk ham til å miste pistolen.

Mateo kunne ha skutt ham. Han hadde ham i sikte, avvæpnet og på knærne. Det gjorde han ikke.

“Meg selv.”

Esteban sendte ham et sint blikk.

“Denne medfølelsen vil drepe deg.”

“Kanskje.” Men det vil ikke få meg til å like deg.

Mennene flyktet og etterlot tre hester, en vogn og flere våpen. Esteban fulgte etter en av sine medsammensvorne. Før han forsvant, pekte han mot huset.

“Les brevene.” Så spør deg selv hvorfor mamma aldri kom tilbake.

Luna kom ut av låven, med en pistol i hver hånd. Hun hadde et kutt på underarmen, men hun virket mest bekymret for Mateo.

“Du kunne ha drept ham.”

“Han er broren min.”

“Det stoppet ham ikke fra å prøve å drepe deg.

“Jeg vet.

De brøt seg inn i huset. Bandittene hadde plyndret møblene, revet av skuffene og løftet gulvet. I farens rom var veggen åpen bak et skap. Mateo visste aldri at det var et hull.

Inni lå seks brev festet med et blått bånd, en regnskapsbok og en kobbermedalje som hun umiddelbart kjente igjen. Moren hans hadde den alltid rundt halsen.

Hendene hans skalv.