«Jeg forstår det. Men hun bor i hjemmet vårt.»
«Kan du bare være litt tålmodig lenger?»
Jeg gikk motvillig med på det.
Da la jeg merke til noe rart.
Diane begynte å henge opp innrammede fotografier på gjesterommet. Hun sluttet å snakke om den nye leiligheten sin. Hver gang jeg spurte om byggingen, kikket hun på Mark før hun svarte.
En kveld overhørte jeg ham snakke lavt i telefonen.
«Hun kommer til å ombestemme seg,» sa han. «Jeg trenger bare mer tid.»
Da jeg kom inn, avsluttet han samtalen.
«Jobb?» spurte jeg.
«Ja. Et leveringsproblem.»
Jeg trodde ham.
Så ble Diane forkjølet.
Hun hostet hele tiden, la igjen brukte papirlommetørklær overalt i huset og fortsatte å ta på alles mat.
Jeg laget kyllingsuppen delvis fordi jeg syntes synd på henne.
Før jeg forlot kjøkkenet, la jeg en ren øse ved siden av gryten.
«Vær så snill å bruke denne når du forsyner deg,» sa jeg.
Hun nikket utålmodig.
Ti minutter senere kom jeg tilbake og fant treskjeen i munnen hennes.
Det var da jeg ropte.
Mark kom hjem midt i krangelen vår.
Han undersøkte skjeen, morens papirlommetørklær og mitt rasende ansiktsuttrykk.
«Mamma,» spurte han lavt, «ser du virkelig ikke noe galt i det?»
«Absolutt ingenting.»
Han nikket.
«Greit.»
Så gikk han opp.
Jeg kunne ikke tro det.
Etter fem uker med trygling var alt mannen min klarte å si, «greit».
Jeg helte suppen i vasken og laget eggerøre til Noah.
Den kvelden lå jeg vendt mot soveromsveggen, for sint til å snakke.
Mark flyttet seg nærmere.
«Claire,» hvisket han, «jeg vet hvordan jeg skal få mamma til å forstå.»
Jeg snudde meg mot ham.
«Hvordan?»
«Vær på kjøkkenet i morgen klokken halv åtte.»
Han ville ikke forklare mer.
Jeg brukte halve natten på å lure på om han endelig hadde bestemt seg for å stå ved siden av meg.
Jeg hadde ingen anelse om at planen hans ville avsløre en hemmelighet langt større enn en skitten serveringsskje.
Del 2
Klokken halv åtte neste morgen kom Mark inn på kjøkkenet med et frokostbrett dekket av et serveringslokk i sølv.
Diane senket avisen.
«Hva er alt dette?»
«Frokost til favorittmammaen min,» kunngjorde Mark.
Hun smilte triumferende til meg.
Så løftet hun lokket.
Ansiktet hennes falt sammen.
Ristbrødet så bløtt ut. Pølsene glinset ubehagelig. Eggerøren hadde et umiskjennelig vått utseende.
«Hva har skjedd med denne maten?»
Mark foldet armene.
«Noah og jeg har hatt munnen på alt. Vi er familie, ikke sant?»
Diane rykket tilbake.
«Det er kvalmende!»
«Nettopp,» sa Mark. «Det er slik Claire føler det når du slikker på en serveringsskje og legger den tilbake i Noahs mat.»
I ett vidunderlig sekund trodde jeg at krangelen endelig var over.
Så slo Diane håndflaten i bordet.
«Hvis jeg er en så forferdelig gjest, hvorfor ba du meg leie ut leiligheten min?»
Det ble stille på kjøkkenet.
Jeg snudde meg langsomt mot mannen min.
«Hva var det hun nettopp sa?»
Mark ble blek.
«Claire, jeg skulle forklare.»
«Forklare hva?»
Han svelget.
«Leiligheten var ferdig for to uker siden. Mamma ville bo hos oss, så jeg foreslo at hun skulle leie den ut.»
«Hvor lenge?»
«Et år.»
Jeg stirret på ham.
«Ordnet du det slik at moren din skal bo her i et år uten å spørre meg?»
«Jeg trodde du kom til å venne deg til å ha henne rundt deg.»
Plutselig ga hvert ubehagelige blikk mening.
Hver kveld jeg krysset av for nok en dag, hadde Mark visst at datoen ikke betydde noe.
Jeg så på frokostbrettet.
Tretti sekunder tidligere hadde jeg trodd at mannen min endelig hadde forsvart meg.
Nå innså jeg at han hadde forberedt en permanent boordning bak ryggen min.
Del 3
Mark prøvde å forklare.
«Mamma hjelper til med Noah. Hun er ensom. Jeg trodde alle ville tjene på det.»
«Alle unntatt personen du aldri rådførte deg med,» svarte jeg.
Diane foldet armene.
«Sønnen min inviterte meg til å bli.»
«Jeg tror deg,» sa jeg. «Men han kunne ikke ta den beslutningen for oss begge.»
Mark foreslo å fastsette kjøkkenregler og egne hyller i kjøleskapet.
Jeg ristet på hodet.
«Jeg gikk med på seks uker. Det er alt.»
Ansiktet til Diane stivnet.
«Da vil jeg ikke passe barnet lenger.»
Magen strammet seg. Jeg jobbet tirsdager og torsdager, og det var vanskelig å finne rimelig barnepass.
Mark så på meg.
«Kunne du endre arbeidstiden din?»
Jeg stirret på ham.
Han hadde gitt løftet. Moren hans hadde trukket tilbake hjelpen. Og likevel ble jeg forventet å løse alt.
«Hva kan du endre?» spurte jeg.
Han nølte.
Så innrømmet han at lageret hans trengte ansatte til et tidlig skift.
«Jeg kan begynne klokken seks og hente Noah etterpå.»
«Da undersøker vi det.»
Den kvelden kontaktet jeg Little Acorns, en barnehage i nærheten av huset vårt.
