«Diane! Vær så snill å slutte!»

Hun snudde seg bort fra komfyren, nesen rød av en forferdelig forkjølelse, et krøllet papirlommetørkle i den ene hånden og en tresleiv i den andre.

«Herregud, Claire. Må du alltid lage et opptrinn?»

«Du er syk. Det er Noahs suppe. Jeg ba deg uttrykkelig om å bruke en ren bolle.»

Hun rullet med øynene.

«Barn trenger å bli utsatt for bakterier. Du kan ikke holde den gutten i en boble for alltid.»

Bak meg satt Noah på stuematta og farget en lilla hvalross. Han hadde ingen anelse om at bestemoren hans og jeg var i ferd med å få vår verste krangel så langt.

Jeg så på gryten.

Hjemmelaget kyllingsuppe. Friske grønnsaker, forsiktig kokt kraft og den bittelille stjerneformede pastaen som Noah elsket. Jeg hadde brukt mesteparten av ettermiddagen på å lage den fordi han hadde begynt å hoste.

Og nå kunne jeg ikke servere den til ham.

Men suppen var egentlig ikke problemet.

Problemet var at Diane hadde bodd hos oss i fem uker og ignorert hver eneste grense jeg prøvde å sette.

Og mannen min, Mark, fortsatte å be meg om å være tålmodig.

Jeg heter Claire Bennett. Jeg er trettifem, fysioterapiassistent og mor til en energisk liten gutt som mener at bestemoren hans er den morsomste personen på jorden.

Frem til den våren trodde jeg at jeg hadde et rimelig godt forhold til svigermoren min.

Diane var sekstiåtte, meningssterk, tidvis utmattende, men gavmild med tiden sin. Hun hadde oppdratt Mark til å bli arbeidsom og pålitelig. Hun forgudet Noah.

Tre år tidligere hadde hun mistet mannen sin, Frank, i et plutselig hjerteinfarkt.

Etter hans død slet hun med å vedlikeholde det store huset deres alene. Da hun endelig solgte det og kjøpte en mindre leilighet, var Mark lettet.

Det nye stedet ville ikke være klart før i mai, så hun spurte om hun kunne bo hos oss i seks uker.

Jeg sa ja med en gang.

«Selvfølgelig,» sa jeg til henne. «Vi er familie.»

Jeg gjorde i stand gjesterommet med friske laken, en ny pute og blomster på nattbordet. Jeg flyttet vinterkåpene mine inn på soverommet vårt for å gjøre plass til hennes.

Jeg hengte til og med en kalender ved siden av sengen min og ringet inn den første lørdagen i mai.

Det var dagen hun skulle flytte.

Til å begynne med gikk alt strålende.

Diane passet Noah to ganger i uken mens jeg jobbet på rehabiliteringsklinikken. Hun fant på forseggjorte leker, bygde fort av sofaputer og gjorde latterlige dyreimitasjoner.

En ettermiddag kom jeg hjem og oppdaget at hun lå på stuegulvet med to leketusjer som stakk ut av munnen hennes.

«Bestemor er en hvalross!» ropte Noah.

«Hvalrossen krever juridisk representasjon,» kunngjorde Diane høytidelig. «Dessverre er advokaten hennes en pelikan.»

Noah lo så hardt at han falt av puffen.

Da jeg så på dem, følte jeg meg oppriktig takknemlig.

Så oppdaget jeg Dianes kjøkkenvaner.

Det begynte med potetsalat.

Jeg hadde laget en stor boks til Marks lunsjer. En kveld fant jeg Diane stående foran kjøleskapet og spise rett fra den.

Hun slikket på skjeen, stakk den tilbake i boksen og tok en ny bit.

«Diane, vær så snill å legge litt i en bolle.»

Hun lo.

«Claire, vi er familie. Vi deler alt.»

«Ikke spiseredskaper.»

«Å, kjære deg. Du er altfor pirkete.»

Hun satte boksen tilbake i kjøleskapet.

Jeg kastet den etter at hun hadde gått opp.

Kvelden etter smakte hun gjentatte ganger på pastasausen med samme skje.

Dagen etter spiste hun potetmos rett fra serveringsbollen.

Så tok jeg henne i å dele Noahs yoghurt.

Én skje gikk fra munnen hans til hennes og tilbake igjen.

Jeg byttet den forsiktig ut.

«Diane, vær så snill å ikke dele skjeer med ham.»

Hun rynket pannen.

«Jeg oppdro to friske gutter som gjorde akkurat dette.»

«Jeg kritiserer ikke måten du oppdro barna dine på. Jeg ber deg respektere måten vi oppdrar våre på.»

Hun kalte meg bakteriefobiker.

Mark sa av og til til moren at hun skulle bruke rene spiseredskaper, men hver gang hun avviste ham, lot han saken falle.

Jeg begynte å beskytte maten vår på latterlige måter.

Jeg serverte Noah før jeg satte fatene på bordet. Jeg pakket Marks lunsjer og gjemte dem bak appelsinjuicen. Jeg sjekket grytene hver gang jeg hadde forlatt kjøkkenet uten tilsyn.

Hjemmet vårt begynte å føles som et sted der jeg måtte stå på vakt.

Hver kveld krysset jeg av nok en dag i kalenderen.

En kveld så Mark på at jeg tegnet et svart kryss.

«Teller du virkelig ned?»

«Tjuetre dager igjen.»

Han så ubekvem ut, men sa ingenting.

Senere ba jeg ham om å støtte meg.

«Moren din fortsetter å ignorere meg.»

«Hun er fast i vanene sine,» sa han. «Og hun har vært ensom siden pappa døde.»