Under det sto en stillingsbetegnelse jeg aldri hadde forventet å se på et dokument med generalens signatur.
Teknisk leder for det neste evalueringsprogrammet.
Jeg leste dokumentet en gang til.
«Sir, jeg forstår ikke.»
«Det skal De få forklart», svarte han. «Men først vil jeg vite én ting.»
Han så direkte på meg.
«Er De i stand til å gjennomføre en ny demonstrasjon i dag?»
Jeg tenkte på de tjue skytterne som hadde mislyktes. På vinden som fortsatte å endre seg. På Mercer, som fremdeles var ute på standplassen og sannsynligvis fortalte alle at problemet lå i utstyret.
Så svarte jeg.
«Ja, sir. Hvis vi følger sikkerhetsprosedyrene og lar systemet arbeide slik det er konstruert for å gjøre.»
General Whitaker smilte svakt.
«Det var det svaret jeg håpet på.»
Da jeg forlot bunkeren, ventet Mercer ved inngangen.
«Hva ville generalen?» spurte han.
«Han ville snakke om demonstrasjonen.»
«Og?»
Jeg så på ham.
«Vi skal gjennomføre den på nytt.»
Han lo hånlig.
«Med hvem som skytter?»
Før jeg rakk å svare, åpnet døren bak meg.
Oberst Hayes kom ut med et dokument i hånden.
«Kaptein Mercer», sa hun. «General Whitaker har besluttet at De ikke skal lede neste del av demonstrasjonen.»
Smilet hans forsvant.
«Hva?»
«De skal levere en skriftlig redegjørelse for hvorfor De fortsatte etter at De mottok en uttrykkelig advarsel om endrede forhold.»
Mercer stirret på henne.
«Med all respekt, oberst, jeg har mer erfaring i felt enn—»
«Dette handler ikke om hvem som har flest oppdrag bak seg, kaptein. Det handler om dømmekraft.»
Hun vendte seg mot meg.
«Løytnant Ellison, klargjør teamet ditt.»
Jeg nikket.
Da jeg gikk mot utstyrskofferten, hørte jeg Mercer mumle bak meg.
«Hun er bare en ingeniør.»
Oberst Hayes stoppet.
«Nei, kaptein. Hun er ingeniøren som har brukt tre år på å bygge systemet du nettopp mislyktes med å demonstrere.»
Hun lot en kort pause følge.
«Og hvis De hadde lest den tekniske rapporten før De kom hit, ville De ha visst det.»
Jeg fortsatte å gå.
For første gang den morgenen var jeg ikke interessert i hva Mercer tenkte om meg.
Jeg hadde et system å teste, et team å lede og en general som ventet på resultater.
Men da jeg åpnet utstyrskofferten, lå det en konvolutt under terminalen.
Den var ikke der da jeg pakket utstyret tidligere på morgenen.
På forsiden sto det bare fem ord:
«Ikke stol på kaptein Mercer.»
Jeg kjente kulden spre seg gjennom kroppen.
For nederst på konvolutten sto en signatur jeg kjente altfor godt.
Signaturen til mannen som hadde lært meg alt jeg visste om ballistikk.
Min tidligere mentor.
Oberst Daniel Ellison.
Min far.
Og han hadde vært død i to år.
