Del 2 – Da kaptein Mercer oppdaget hvem han egentlig hadde fornærmet
Kaptein Mercer foldet armene over brystet.
«Fortell meg noe, løytnant. Har du noen gang faktisk avfyrt denne riflen, eller er du bare her for å passe på at ingen søler kaffe på de dyre datamaskinene dine?»
Denne gangen lo flere av skytterne åpent.
Jeg så rolig på ham.
«Jeg har avfyrt den.»
«Virkelig?» Han hevet øyenbrynene. «På en skytebane med papirskiver på femti meter?»
En av mennene bak ham fniste.
Jeg snudde meg mot terminalen igjen.
«Kaptein, hvis du bruker mindre tid på å stille spørsmål om kvalifikasjonene mine og mer tid på å lese vinddataene, kan det hende du treffer målet før lunsj.»
Latteren døde ut.
Mercer ble rød i ansiktet.
«Pass tonen din, løytnant.»
«Jeg holder meg til oppgaven min.»
Han lente seg nærmere.
«Du vet hvem som skal observere denne demonstrasjonen, ikke sant? En firestjerners general. Representanter fra våpenanskaffelsen. Internasjonale observatører. Dette er ikke stedet for en ung ingeniør som tror hun er smartere enn alle andre.»
Jeg lukket telemetrivinduet og vendte meg mot ham.
«Da er vi enige om at resultatene bør tale for seg selv.»
I noen sekunder stirret han på meg.
Så snudde han seg mot skytterne.
«Greit. La oss få dette overstått. Jeg tar neste skudd.»
Han gikk mot standplassen mens assistenten hans bar riflen etter ham.
Jeg fulgte vinden på skjermen.
Et vindkast på tvers av banen hadde nettopp endret retning. Luftlaget nær bakken beveget seg mot øst, mens luftstrømmen høyere oppe presset mot vest. Forskjellen var liten nok til å overses av en uerfaren observatør, men stor nok til å gjøre beregningene fra forrige skudd ubrukelige.
«Kaptein Mercer», ropte jeg.
Han stoppet uten å snu seg.
«Hva nå?»
«Værforholdene har endret seg. Dere bør vente på en ny målesyklus.»
Han lo kort.
«Jeg trenger ikke tillatelse fra en datamaskin for å skyte.»
«Det er ikke datamaskinen som ber deg vente. Det er fysikken.»
Noen av teknikerne så ned for å skjule smilene sine.
Mercer grep riflen.
Han la seg til rette, justerte kikkertsiktet og ventet på signalet fra standplasslederen.
Jeg så på skjermen.
Vinden økte.
«Avbryt skuddet», sa jeg bestemt.
Mercer skjøt.
Smellet rullet over saltsletten.
Målet sto urørt.
Skuddet traff flere meter til siden.
I observasjonsbunkeren beveget en av våpenspesialistene seg nærmere glasset. Generalen sa ingenting, men han hadde sluttet å se på skytterne og begynt å studere terminalen min.
Mercer reiste seg med en voldsom bevegelse.
«Hva i helvete var det?»
Jeg svarte uten å heve stemmen.
«Et resultat av at du ignorerte de oppdaterte vinddataene.»
Han pekte på meg.
«Du skal ikke fortelle meg hvordan jeg skyter.»
«Da bør du kanskje slutte å skyte mot dataene mine.»
En lav lyd gikk gjennom gruppen.
Mercer tok et skritt mot meg, men standplasslederen stilte seg mellom oss.
«Kaptein, vi fortsetter demonstrasjonen etter en ny sikkerhetskontroll.»
Mercer kastet riflen tilbake til assistenten sin.
«Dette utstyret er ubrukelig.»
Jeg så på ham.
«Utstyret har ikke feilet én eneste gang. Det er operatørens beslutninger som har gjort det.»
Han åpnet munnen for å svare.
Da lød en stemme fra høyttaleren.
«Løytnant Ellison. Kom til observasjonsbunkeren. Umiddelbart.»
Det var generalens stabssjef.
Mercer rettet seg opp. Et tilfreds smil vendte tilbake til ansiktet hans.
«Der har du det», sa han lavt. «Nå får du forklare deg.»
Jeg koblet terminalen fra strømforsyningen, låste den i utstyrskofferten og fulgte vakten mot bunkeren.
Da jeg kom inn, sto general Thomas Whitaker ved enden av konferansebordet. Han hadde sølvgrått hår, en rekke utmerkelser på uniformen og et uttrykk som fikk selv erfarne oberster til å velge ordene sine med omhu.
Ved siden av ham sto oberst Rachel Hayes, lederen for programmet for avansert våpenutvikling.
«Løytnant Ellison», sa generalen. «Hvor lenge har De arbeidet med denne plattformen?»
«Tre år, sir.»
«Og hvem utviklet den ballistiske prediksjonsmodellen?»
«Det gjorde jeg, sammen med teamet mitt.»
Han nikket langsomt.
«Hvem utformet systemet for å korrigere for variasjoner i vind gjennom flere luftlag?»
«Det gjorde også teamet mitt, sir.»
En av innkjøpsoffiserene lente seg frem.
«Er det mulig å dokumentere at systemet fungerer under reelle feltforhold?»
«Ja, sir. Men demonstrasjonen må gjennomføres under kontrollerte sikkerhetsforhold. Systemet kan ikke kompensere for en operatør som bevisst ignorerer advarsler.»
General Whitaker la hendene på bordet.
«Det var også min vurdering.»
Jeg så på oberst Hayes.
Hun ga meg et nesten umerkelig nikk.
Så åpnet generalen en svart mappe.
«Løytnant, det er en grunn til at vi har samlet så mange høytstående offiserer her i dag. Denne demonstrasjonen handler ikke bare om et nytt våpensystem. Den handler om hvorvidt hæren er klar til å sette en helt ny utviklingsmetode i operativ tjeneste.»
Han skjøv mappen over bordet.
På forsiden sto navnet mitt.
