Klokken 23:47 ringte Jenna.
Denne gangen svarte jeg.
Hun sa ikke hei.
“Dana får panikk.”
“Hvorfor?”
“Jeg spurte henne hva hun mente.”
“Og?”
“Hun sa jeg var full.”
“Er du det?”
“Nei.”
Jeg satte meg på kanten av sofaen min.
Jenna senket stemmen.
“Owen… husker du bestemor Ruths lager?”
Det gjorde jeg.
Etter at bestemor døde, håndterte Dana det meste av eiendelene hennes.
“Hvorfor?”
“Fordi før bryllupet spurte Dana pappa om de gamle dokumentene fortsatt var der.”
“Hvilke dokumenter?”
“Jeg vet ikke. Men da jeg spurte pappa om det i kveld, sa han at jeg skulle passe mine egne saker.”
Magen min strammet seg.
fortsatte Jenna.
“Så dro Dana Alyssa inn i brudesuiten, og de hadde en stor krangel.”
“Om meg?”
“Jeg hørte navnet ditt.”
Stillhet.
Så sa Jenna, “Og moren din sin.”
Neste morgen kjørte jeg til bestemor Ruths gamle lager.
Enheten var fortsatt i familienavnet.
Jenna møtte meg utenfor iført gårsdagens sminke og Bens altfor store college-genser.
“Du ser forferdelig ut,” sa jeg.
“Det gjør du også.”
Rettferdig.
Vi fant enheten etter tjue minutter.
Inni var det esker, gamle lamper, juledekorasjoner, innrammede fotografier og nok keramiske engler til å fylle en liten himmel.
Jenna begynte å åpne esker.
Jeg lette i arkivskap.
To timer gikk.
Ingenting.
Så tok Jenna frem en skoeske.
“Owen.”
Inni lå brev.
Dusinvis.
Gummibåndet sammen.
Alt adressert til moren min.
Margaret.
Men håndskriften på konvoluttene tilhørte Dana.
Det første brevet var datert trettito år tidligere.
Jeg åpnet den.
Margaret,
Jeg klarer ikke å fortsette slik.
Hver gang jeg ser ham, lurer jeg på om jeg har gjort livets største feil.
Hendene mine begynte å skjelve.
Jeg fortsatte å lese.
Du lovet at han aldri skulle få vite det. Du lovet at vi skulle fortelle alle at han var din.
Rommet vippet.
Jenna hvisket: «Herregud.»
Jeg så på henne.
“Nei.”
Jeg leste neste linje.
Men noen ganger når Owen ser på meg, sverger jeg på at han vet det.
Jeg mistet brevet.
Jenna dekket til munnen.
Ingen av oss sa noe på det som føltes som minutter.
Jeg plukket opp en til.
Så en til.
Sannheten samlet seg sakte og brutalt.
Dana ble gravid da hun var sytten.
Besteforeldrene mine hadde vært livredde for skandale.
Min mor, Margaret, var tjueseks, gift og ute av stand til å få barn.
Så familien tok en avgjørelse.
Margaret skulle oppdra Danas barn som sitt eget.
Meg.
Tante Dana var ikke tanten min.
Hun var min biologiske mor.
De grusomme vitsene.
Forakten.
Den merkelige besettelsen av mine feil.
Plutselig endret hvert minne form.
Jenna satt på betonggulvet.
“Det betyr…”
Jeg så på henne.
“Du og Alyssa er ikke kusinene mine.”
Hun svelget.
“Vi er søstrene dine.”
Jeg lo.
Ikke fordi det var morsomt.
Fordi hjernen min hadde gått tom for normale reaksjoner.
Så fant jeg det siste brevet.
I motsetning til de andre hadde den aldri blitt sendt i posten.
Margaret,
Jeg vil ha ham tilbake.
Jeg vet hva vi ble enige om.
Jeg vet hva mamma og pappa sa.
Men jeg orker ikke å se på at du kaller deg moren hans lenger.
Han er min.
Brevet fortsatte i tre sider.
Og nær bunnen var en setning understreket to ganger.
Faren hans fortjener også å vite det.
Jeg sluttet å puste.
Jenna lente seg nærmere.
“Hva?”
Jeg ga henne siden.
Hun leste det.
Så så han på meg.
“Hvem er faren din?”
Jeg ristet på hodet.
Det var ikke flere brev.
Men under dem lå et fotografi.
Dana, kanskje sytten.
Står ved siden av en gutt.
Ung.
Mørkhåret.
Holder en gitar.
På baksiden, med bestemor Ruths håndskrift, sto det fire ord.
Dana og Tommy, 1994.
Tommy.
Jeg kjente bare én Tommy fra de årene.
Thomas Reed.
En lokal gitarist som senere ble kjent.
Ikke stadionberømt.
Men berømt nok til at musikerne kjente navnet hans.
Han hadde spilt på platinaplater.
Turnerte internasjonalt.
Og døde da jeg var nitten.
Jeg stirret på fotografiet.
Så ved gitarkassen ved siden av meg.
For plutselig husket jeg noe.
Stratocasteren.
Auksjonsbeskrivelsen.
Bo-innkreving.
Tidligere turnémusiker.
Ingen verifisert opprinnelse.
Huden min kriblet.
Jeg hadde kjøpt den gitaren for ni år siden fordi det var noe med den som føltes kjent.
Jeg åpnet kofferten.
Jenna stirret.
“Ikke tale om.”
Jeg sjekket serienummeret.
Så lette jeg gjennom brevene igjen.
Nederst i esken lå et gammelt forsikringsdokument.
Instrumentserienumrene.
Thomas Reed.
Øynene mine fant den siste linjen.
Fender Stratocaster.
Serienummeret stemte.
Gitaren jeg hadde brukt tre uker på å restaurere for Alyssa hadde tilhørt min biologiske far.
Jeg satte meg hardt ned.
Av alle gitarer i verden.
Jeg hadde på en eller annen måte kjøpt hans.
Jenna begynte å gråte.
Det gjorde jeg ikke.
Ikke ennå.
Telefonen min ringte.
Dana.
svarte jeg.
Hun kastet ikke bort tid.
“Hvor er du?”
“På bestemors lager.”
Stillhet.
Så:
“Legg alt tilbake.”
