Jeg så mot Gregs bord.
Så mot setet mitt.
Så på gitaren i hendene mine.
“Visste ikke at første rad var reservert for folk som ikke hadde med seg noe.”
DJ-en skrudde inn musikken.
Midt i slaget.
En gaffel traff en tallerken et sted.
Ingen lo.
Danas ansikt ble hvitt.
Alyssa hvisket, “Owen…”
Jeg senket gitaren ned i kassen.
Lukket den.
Og utførte det.
Jeg var nesten ved bilen da noen ropte bak meg.
“Owen! Vent!”
Ben kom løpende over parkeringsplassen i smoking.
Penskoene hans slo hardt mot asfalten.
Han nådde vinduet mitt idet jeg startet motoren.
“Hva i helvete var det der?”
Jeg så på ham.
“Du visste hvor de satte meg?”
Øynene hans ble store.
“Nei. Dana tok seg av det. Hun fortalte meg at du satt ved et familiebord.”
“Greg hadde et midtpunkt.”
Ben gned seg i pannen.
“Jeg lagde ikke bordplanen.”
Jeg sa ingenting.
Til slutt sukket han.
“Vi trodde ikke det ville spille noen rolle.”
Hendene mine stoppet på rattet.
Der var det.
Han innså for sent hva han hadde sagt.
“Du snakker egentlig ikke med de fleste av dem,” fortsatte han. “Du hopper over familiegruppechattene. Du går sjelden på gjenforeninger. Du er egentlig ikke… i den.”
Ikke egentlig med i den.
Trettien år gammel, og på en eller annen måte var jeg fortsatt den rare fetteren med gitaren.
Nyttig når noen trengte levende musikk.
Pinlig når noen trengte en sitteplan.
“Og likevel,” sa jeg, “brukte jeg tre uker på å lage den gitaren til deg.”
Ben hadde ikke noe svar.
“Du kunne ha advart meg.”
Han så mot ballsalen.
“Alyssa trodde du kanskje ville gjøre det pinlig.”
Jeg lo en gang.
“Fordi jeg ba Dana slutte å fortelle folk at musikken min er en hobby?”
Han forble stille.
“Fordi jeg ba henne slutte å fortelle historier om rehabilitering?”
Blikket hans falt.
Jeg hadde vært edru i seks år.
Dana fortalte fortsatt historien om mitt verste år som om det var en morsom familieanekdote.
“Du vet hun bare er direkte,” sa Ben.
“Nei.”
Jeg så ham rett i øynene.
“Hun er grusom. Og Alyssa lar henne være.”
Han gned seg i ansiktet.
“Hun mente ikke å skade deg.”
“Det er ikke du som bestemmer det.”
I flere sekunder sa ingen av oss noe.
Så sa han setningen som fortalte meg at han fortsatt ikke forsto.
“Hvis du tar med gitaren inn igjen, kan vi fikse bordet ditt.”
Jeg stirret på ham.
“Det handler ikke om bordet.”
Han ble stille.
“Det handler om å være bakgrunnsstøy for dere. Du husker meg når jeg er nyttig. Ellers…”
Jeg nikket mot ballsalen.
“Jeg er overfylt.”
Jeg kjørte av gårde.
Telefonen min begynte å vibrere før jeg nådde motorveien.
Alyssa.
Dana.
Ben.
Jenna.
Så tall jeg ikke hadde hørt fra på flere år.
Jeg ignorerte dem alle.
Tjue minutter senere sendte Alyssa en melding.
Tar du seriøst tilbake bryllupsgaven vår på grunn av en sittefeil?
Jeg leste den to ganger.
En sittefeil.
Det var alt hun trodde det var.
Jeg svarte ikke.
I stedet kjørte jeg til sentrum til et lite musikksted hvor vennen min Marcus holdt på å avslutte lydsjekken.
Marcus hadde kjent meg siden mitt første år edru.
Han så gitarkassen og plystret.
“Er du ferdig med den?”
“Ja.”
Jeg åpnet kofferten.
Han lente seg over den.
“Faen.”
Så så han på meg.
“Hvorfor er det her?”
“Bryllupet gikk ikke bra.”
Han kjente familien min.
Det var nok forklaring.
Marcus inspiserte gitaren.
“Du vet at denne tingen er verdt en formue nå, ikke sant?”
“Jeg vet det.”
“Så hva gjør du med den?”
Før jeg rakk å svare, vibrerte telefonen min.
Jenna.
Alyssas yngre søster.
Meldingen hennes lød:
Du må vite hva Dana nettopp fortalte alle etter at du dro.
En video dukket opp under.
Jeg trykket på play.
Dana sto ved siden av bryllupskaken.
Minst tjue slektninger omringet henne.
Stemmen hennes var skarp nok til å skjære glass.
“Han gjør alltid dette. Alt må handle om Owen.”
Noen sa noe jeg ikke kunne høre.
Dana lo.
“Dere synes alle synd på ham på grunn av rehab-greia. Men hvis Margaret ikke hadde betalt for det stedet, ville han sannsynligvis vært død.”
Jeg frøs.
Margaret.
Moren min.
Død tolv år.
Dana fortsatte.
“Og etter alt Alyssas mor har gjort for ham—”
Jenna avbrøt bak kameraet.
“Mener du tante Margaret?”
Dana stoppet.
Rommet endret seg.
Jenna sa: «Du sa Alyssas mor.»
Danas ansikt endret seg.
Bare et øyeblikk.
Men den var der.
Så lo hun klønete.
“Jeg sa feil.”
Videoen tok slutt.
Marcus så på meg.
“Hva?”
Jeg spilte det på nytt.
Etter alt Alyssas mor har gjort for ham.
Jeg kjente et merkelig trykk under ribbeina.
“Det er noe galt,” sa jeg.
Marcus spurte ikke hva.
Han sa bare: «Finn ut hva da.»
Jeg kjørte hjem.
