Av direktøren Carmen, som hadde flettet håret hennes på tiårsdagen hennes og ingen hadde kommet for å se henne.

Da hun åpnet øynene, var roen borte.

“Da vil det ikke lenger være en diskret utgang,” sa han. “Gå etter alt.”

Klokken 10:30 falt det første skuddet.

Sebastians selskap har mottatt umiddelbar kansellering av finansieringen av Reforma Norte-prosjektet.

Klokken 11:15 stanset tre store leverandører leveransene sine.

Ved middagstid kalte administrerende direktør ham til kontoret sitt med en mappe full av bevis.

“Hva har du gjort, Rivas?” brølte mannen. “Almena-gruppen trakk ikke bare tilbake lånet. De la frem bevis på at du belastet hotellutgifter, smykker og middager med elskerinnen din til din profesjonelle virksomhet. Du mottok også penger fra entreprenører. »

Sébastien ble blek.

“Det er en misforståelse.”

“Denne misforståelsen vil koste oss mer enn 80 000 000 pesos.

Renata, som satt på kontoret hans og ventet på å gå til lunsj, sluttet å smile da hun så ham komme ut skjelvende.

“Hva skjedde?”

“De ødelegger oss.”

“Vi?” sa hun og trådte tilbake. “Nei, min elskede. Du. »

Hennes falske mykhet kollapset som billig sminke i regnet.

“Jeg samarbeidet ikke med deg for å ende opp i gjeld. Jeg trodde du skulle bli regionsdirektør, ikke en fattig fyr som blir saksøkt. »

Sebastian så vantro på henne.

“Skal du forlate meg nå?”

Renata tok vesken sin.

“Vel, ja, selvfølgelig. Hva ville du? En romanse verdig en såpeopera? Ærlig talt, Sebastián, det er pinlig.

Han dro uten å si farvel.

Klokken 02:20 ringte frøken Beatriz gråtende.

Butikken hans i Masaryk Avenue ble beslaglagt av banken. Kontoene deres er frosset. Hun ble bedt om å betale tilbake et lån hun hadde fornyet på grunn av falske dokumenter innen 30 dager.

“Gjør noe!” ropte han. “Du er min suksessrike sønn. Du kjenner viktige folk. »

Sebastian klemte telefonen med den svette hånden.

“Mamma…” Jeg tror alt kommer fra Melina.

Det ble stille.

Så en hysterisk latter.

“Melina?” Den pickupen? Hva som helst!

Men klokken 18 begynte alle finanskanalene i landet å sende den samme informasjonen.

Grupo Almena har offisielt presentert sin nye administrerende visepresident.

Melina dukket opp på skjermen.

Marineblå dress. Håret trukket bakover. Rett tilbake. Bestemt blikk.

Under den lød det på banneret:

Melina Aranda Almena, arving og visepresident i Almena-gruppen.

Sébastien satte seg ned foran TV-en på kontoret sitt.

Doña Beatriz, som kom tilstelt og uten sminke, dekket til munnen.

“Nei… Det er ikke mulig.

Melina snakket foran kameraene.

I flere år levde jeg uten å bruke etternavnet mitt for å vite hvem som så personen og hvem som bare så pengene. Jeg lærte én smertefull ting: det finnes folk som kaller «familie»-letthet, «kjærlighet»-misbruk og «klasse»-grusomhet.

Sebastian sluttet å puste.

Det var for ham.

For moren sin.

For alle.

“Fra og med i dag,” fortsatte Melina, “vil Grupo Almena ikke lenger jobbe med folk eller selskaper som ydmyker, stjeler eller ødelegger andres verdighet for å føle seg overlegne.

Doña Beatriz brøt sammen i gråt.

“Jeg tvang henne til å servere kaffe til jul…” Jeg kalte henne prostituert…

Sébastien, med et fraværende blikk, mumlet:

“Jeg sa til ham at han ikke ville overleve en eneste dag uten meg.

Ironien knuste ham.

Det var han som ikke kunne overleve en eneste dag uten den usynlige kraften hun hadde lagt under føttene hans.

I fortvilelse løp han til hovedkvarteret til Almena-gruppen i Reforma-avenyen. Han ankom i en krøllete dress, uten slips, med røde øyne.

“Jeg vil se min kone!” ropte han i gangen. “Jeg er ektemannen til Melina Aranda Almena!”

Arturo Salcedo gikk ut av heisen.

“Ekskone,” rettet han.

Sebastian stivnet.

“Nei. Jeg rev papiret. Jeg ga den ikke tilbake.

Arturo tok frem en mappe.

“Du rev i stykker en kopi.” Originalen ble levert i morges klokken 08:30. Skilsmisseprosessen er allerede i gang, med søksmål om moralsk skade, ærekrenkelse og trusler mot barnas hjem.

Sebastian falt på kne.

“La meg se henne.” Vær så snill. Jeg elsker ham.

Arturo så på ham som man ser på noen som fortsatt ikke forstår straffen sin.

“Han likte henne ikke da han trodde hun var fattig. Han forsvarte henne ikke da moren ydmyket henne. Han respekterte henne ikke da elskeren hennes gjorde narr av henne ved sitt eget bord. Det du liker nå er ikke Melina. Det er etternavnet du nettopp oppdaget. »

Sebastian begynte å gråte.

“Si til ham at du er lei deg.” Si til ham at jeg tok feil. Si til ham at jeg kan forandre meg.

I det øyeblikket åpnet heisene seg.

Melina dro omgitt av advokater.

Sébastien forsøkte å nærme seg, men sikkerheten hindret ham.

“Melina, vær så snill.” Livet mitt er over.

Hun så på ham uten hat.

Det var det verste.

Det var ikke mer kjærlighet, ikke mer sinne, ikke mer smerte.

Bare avstanden.