Sébastien så det, og ansiktet hans endret seg.

“Hva har du der?”

Melina holdt ham inntil brystet sitt.

“Noe du burde ha tatt bedre vare på.”

Dørklokken ringer igjen.

Renata the avalé.

Doña Beatriz var målløs.

Melina gikk til leilighetsdøren, og da hun åpnet den, var det ingen vanlige flyttefolk.

Det var fire menn i svarte dresser, perfekt oppstilt, som ventet på signalet som om de ikke var der for å bære esker, men for å utløse et fall som ingen i dette huset kunne stoppe.

DEL 2

Den eldre mannen som sto foran ham, bøyde hodet respektfullt.

“Frøken Melina, vi er klare.

Sebastian åpnet munnen, men ordene sviktet ham.

Det var ikke tonen til en flytter. Det var tonen til en som adlyder viktige ordre.

“Frøken?” gjentok Renata, nervøs. “Hva er det, Melina? Hyret du livvakter for å få deg til å se interessant ut? »

Melina svarte ikke.

Mennene gikk inn med upåklagelig koordinasjon. På under ti minutter hadde de fjernet koffertene, diskrete esker og en grå mappe som Sebastián ikke engang husket å ha sett.

Han reagerte for sent.

“Hei, denne stresskofferten er min.” Alt i dette huset tilhører meg.

Melina så på ham fra inngangen.

“Du tok feil om mye, Sebastian. Dette er enda en feil.

“Ikke bli så stor,” knurret han. Du er bare en blakk foreldreløs. Det var jeg som betalte for alt. »

For første gang så den eldre mannen i den svarte dressen opp på Sebastian med iskald forakt.

“Jeg anbefaler deg å være forsiktig med ordene dine.”

Sebastian ble rasende.

“Og du, hvem er du, mann?”

“Arturo Salcedo,” svarte mannen. Juridisk direktør for Almena Group.

Navnet falt som en stein.

Sebastián kjente Almena-gruppen. Alle i selskapet hans kjente ham. Det var investeringskonglomeratet som finansierte Mexicos største prosjekter: eiendomskomplekser i Reforma-avenyen, industrisoner i Querétaro, hoteller i Los Cabos, banker, entreprenørselskaper og private fond.

Selskapet hans var avhengig av et lån fra Grupo Almena for å overleve.

“Hva har denne gruppen med henne å gjøre?” spurte Sebastian, stemmen knapt brøt.

Melina strammer klubben.

“Du vil forstå i morgen.”

Han gikk uten å se seg tilbake.

Døren smalt igjen.

Inni var glassene, den dyre parfymen, den ødelagte arrogansen, og tre personer som prøvde å overbevise seg selv om at de ikke hadde gjort livets største feil.

Samme kveld ble Melina tatt med til en privat suite på et hotell i Polanco.

Hun gråt ikke.

Han tok av seg ringen, la den på et bord og åpnet den svarte stresskofferten.

Inne var det falske kontrakter, hotellkvitteringer, skjermbilder av bankoverføringer, samtaleopptak og en USB-pinne med Sebastians navn skrevet med tusj.

I årevis, når han kalte henne ubrukelig, hadde hun lyttet til ham.

Hun hadde lagt merke til at de ydmyket henne på familiemiddager.

Mens Sebastian skrøt av at forfremmelsen hans var et resultat av talentet hans, visste hun at stillingen var oppnådd takket være en stilltiende anbefaling ovenfra.

Fra hans side.

For Melina var ikke foreldreløs uten støtte.

Det var Melina Aranda Almena, adoptivdatter av Don Ernesto Almena, grunnleggeren av Almena-gruppen.

Don Ernesto hadde møtt henne på et barnehjem i Coyoacán da hun var 8 år gammel. Han hadde dratt dit for å donere datamaskiner og funnet henne lesende alene i et hjørne, med revne sko og en notatbok full av tall.

“Denne jenta ber ikke om nåde,” sa han da. “Hun ber om en sjanse.”

Han adopterte den lovlig to år senere.

Hun oppdro henne.

Hun forberedte den.

Han lærte henne at penger ikke ble brukt til å knuse folk, men til å avsløre hvem som var hvem når de trodde de hadde makt.

Melina skjulte etternavnet sitt da hun møtte Sebastián fordi hun ønsket å bli elsket uten formue, uten livvakter, uten kontorer på Paseo de la Reforma.

Og en stund trodde han at han hadde lykkes.

Inntil han får forfremmelsen.

Denne økningen var ikke en tilfeldighet.

Før han døde, hadde Don Ernesto gitt Almena-gruppen tillatelse til å støtte selskapet der Sebastián jobbet. Det var en mulighet for ham. En enkel test: gi ham makt og se om han ville brukt den med integritet.

Sebastian feilet på den elendige måten.

Neste morgen, klokken 08:00, ankom Arturo Salcedo med 5 filer.

“Mademoiselle, vi har forberedt alt.” Klagen om underslag, bevis på korrupsjon, selskapets utgifter knyttet til frøken Renata og fru Beatriz sine uregelmessige lån.

Melina så ut av vinduet.

Byen våknet som om ingenting hadde skjedd.

“Og barnehjemmet?”

Arturos uttrykk blir hardt.

“Sebastian kalte på daggry.” Han anklaget deg for tyveri og truet med å trekke tilbake donasjonene hvis du mottok dem.

Melina lukket øynene.

Det gjorde virkelig vondt.

Ikke på grunn av henne.

For barn.

Takket være omsorgspersonene som hadde brakt henne varm suppe da hun ikke hadde noen andre.