– Blake! ropte jeg og gikk rolig mot dem med åpne hender. – Det er over! FBI har alle dokumentene! De vet om Sveits-kontoene, de vet om kartellet, og Vance er i ferd med å tilstå alt!
Blake snudde seg brått mot meg. Øynene hans var ville, rødsprengte og fulle av desperasjon.
– Du! skrek han. – Det var du som ødela alt! Hvorfor kunne du ikke bare ta de to dollarene og forsvinne til helvete tilbake til militæret?! Du var aldri her! Det var JEG som jobbet atten timer om dagen i selskapet! Det var JEG som bar vekten av alt sammen!
– Du bar ingenting, Blake! ropte jeg tilbake over knitringen fra flammene. – Du stjal! Du forfalsket bestefars underskrift mens han lå for døden! Du solgte arven hans til forbrytere!
– Han ba om det! hylte Blake. – Han elsket deg mer enn oss! Du som forlot ham for å leke soldat! Han ga alt til et jævla fond for fremmede, mens hans eget kjøtt og blod var i ferd med å gå under!
– Han ga det til folk som har ofret alt for landet sitt! sa jeg stivt og tok enda et skritt frem. – Folk som trengte en sjanse! Bestefar så hva du var i ferd med å bli, Blake. Det var derfor han beskyttet landet mot deg!
Part 3
Faren min så opp fra gjørmen, tårene rant nedover de skitne kinnene hans. – Ren… stopped ham… han har mistet forstanden…
– Hold kjeft, pappa! skrek Blake og rettet pistolen mot faren sin. – Du hjalp meg! Du ba meg ordne det! Du var den som bragte Vance inn på sykehuset!
– Jeg visste ikke at du ville forfalske navnet hans! gråt Richard. – Jeg trodde vi bare skulle overbevise ham!
Sannheten kom for dagen midt i flammene. Faren min var en svak mann som hadde lukket øynene for sønnens forbrytelser, helt til fellen klappet sammen.
– Blake, hør på meg, sa jeg med en rolig, lav stemme og holdt hans blikk fast. – Du setter fra deg pistolen nå. Hvis du skyter, er det ingen vei tilbake. Du har gjort forferdelige ting, men du er ennå ikke en drapsmann.
Blake skalv. Løpet på pistolen ristet kraftig. Flammene bak ham brakk taket på vokterboligen, og et gnistregn skjøt opp mot nattehimmelen.
– Alt er borte, Ren, hvisket han, og stemmen hans knakk sammen i en patetisk klynk. – Alt er borte…
I det øyeblikket hørte vi sirénene hyle i det fjerne. Blålys begynte å skape flammende refleksjoner gjennom tåken i skogen.
Panikken gjeninntraff i Blakes blikk. Han løftet pistolen igjen – ikke mot meg, ikke mot pappa, men mot sitt eget hode.
– NEI! skrek jeg og kastet meg frem.
Skuddet gikk av samtidig som jeg traff ham med full tyngde. Smellet var øredøvende. Vi rullet rundt i den våte gjørmen, og pistolen fløy ut av hånden hans og inn i den brennende husveggen.
Kulen hadde sneiet Blakes tinning, og blodet piplet ut, men han var i live. Han lå under meg, strigråt og slo febrilsk mot brystet mitt før han ga opp og ble helt slapp.
Sekunder senere stormet væpnede agenter fra FBI plassen, ledsaget av brannmannskaper og ambulanser. Agenter dro Blake opp fra bakken og satte håndjern på ham. Faren min ble holdt fast i gjørmen mens rettighetene hans ble lest opp.
Da de førte Blake bort, snudde han seg mot meg. Ansiktet hans var deformert av tårer og blod.
– Han hatet meg… hvisket Blake. – Bestefar hatet meg…
Jeg gikk langsomt over til ham, dro opp lommeboken min og tok ut den slitte to-dollarseddelen. Jeg holdt den opp foran ansiktet hans slik at han kunne se det lille, blå merket på baksiden.
– Han hatet deg ikke, Blake, sa jeg lavt. – Han kjente deg. Og han prøvde å redde meg fra deg.
Kapittel 5: Oppgjørets time
Seks måneder senere var luften i rettssalen i Richmond kvelende og stram. Saken mot Blake Sullivan, Richard Sullivan og Daniel Foster hadde skapt overskrifter over hele landet. Media kalte det “Arvestriden som avdekket kartell-forbindelser i Virginia”.
Jeg satt på fremste rad ved siden av Eleanor Price og Harold Bennett.
Dommeren, en eldre kvinne med et strengt og kompromissløst ansikt, slo tretrekkertreet i bordet for å puste ro i salen.
– I saken Staten Virginia mot Blake Thomas Sullivan, sa dommeren med en stemme som gjenlød i rommet, – finner retten den tiltalte skyldig i samtlige tiltalepunkter: grovt dokumentfalsk, usann forklaring til føderale myndigheter, forsøk på hvitvasking av penger for en kriminell organisasjon, samt grovt bedrageri overfor et dødsbo.
Blake satt ved sin advokats side, kledd i den oransje fengselsdrakten. Han hadde mistet mye vekt, øynene hans var hullete og håret grånet ved tinningene. Han så ikke en eneste gang bak seg på salen.
– Tiltalte idømmes en fengselsstraff på atten års ubetinget fengsel utan mulighet for prøveløslatelse før det har gått tolv år, erklærte dommeren.
Deretter snudde hun seg mot faren min, som satt på benken ved siden av.
– I saken Staten Virginia mot Richard Sullivan, finner retten tiltalte skyldig i medvirkning til bedrageri og tildekking av alvorlige straffbare forhold. Hensyntatt tiltaltes sviktende helse og mangel på tidligere straffhistorikk, idømmes tiltalte seks års ubetinget fengsel.
Faren min bøide hodet. Ingen tårer kom. Han så bare gammel og brutt ut. Da han ble ført ut av rettssalen av vaktene, stoppet han et øyeblikk ved raden min. Han så på meg med sløve, bedende øyne.
– Ren… hvisket han. – Kan du noen gang tilgi meg?
Jeg så på mannen som hadde latt broren min le av meg da testamentet ble lest opp, mannen som var villig til å selge sin egen fars minne for å dekke over familiens skammelige hemmeligheter.
– Jeg håper du finner fred i det du har gjort, pappa, sa jeg lavt. – Men tilgivelse krever sannhet. Og du valgte løgnen helt til du ble tatt.
Han nikket langsomt, forstod, og ble ført bort gjennom dørene.
