— Jeg forstår, don Mateo. Jeg setter i gang med en gang, sa Jacinto.
Don Mateo la fra seg telefonen og ble sittende i mørket mens morgensolen sakte farget himmelen over haciendaen i rosa og gull. Det var ingen tårer i øynene hans, bare en dyp, brennende ro. Han visste at hvis han konfronterte Darío nå i lukket rom, ville mannen benekte alt, kalle det en misforståelse og manipulere Valeria til å tro at faren bare var en gal, overbeskyttende gammel mann.
Valeria elsket Darío med hele sitt rene hjerte. Hun måtte se sannheten foran alles øyne, der det ikke var rom for flukt eller løgner.
Klokken ti på formiddagen var Hacienda El Encino forvandlet til et eventyr. Hvite silkedraperier vaiet i den milde vinden, levende lys brant i lange lysestaker, og duften av friske hvit roser fylte den lille, historiske steinkirken på eiendommen. Over hundre gjester – naboer, forretningsforbindelser, venner og familie – fylte benkeradene.
Darío sto allerede ved alteret. Han så upåklagelig ut i sin mørkeblå smoking, med et selvsikkert smil og nystrøket skjorte. Han nikket høflig til gjestene, som om han allerede var herren over El Encino.
Så begynte kirkeklokkene å ringe, og de tunge tredørene åpnet seg.
Valeria sto i døråpningen, strålende i en klassisk hvit brudekjole med et slør som fulgte henne som en sky. Ved siden av henne sto don Mateo i sin aller fineste dress. Hendene hans skalv ikke.
Idet de sakte gikk nedover kirkegulvet, lente Valeria seg mot faren sin og hvisket lykkelig: — Pappa, du ser så alvorlig ut. Er du trist for at jeg skal gifte meg?
Don Mateo så på datteren sin med uendelig kjærlighet, klappet hånden hennes varsomt og hvisket tilbake: — Nei, jenta mi. I dag takker jeg Gud for at jeg er her for å passe på deg.
De nådde alteret. Darío tok et skritt frem med utstrakte hender, klar til å ta imot Valerias hånd fra faren.
Men i stedet for å overrekke henne, stilte don Mateo seg midt mellom dem, snudde seg mot presten og hevet hånden.
— Stopp messen, sa don Mateo. Stemmen hans var ikke høy, men den bar en slik tyngde at hele kirken over natten ble dødsstille.
Presten blunket forvirret. — Don Mateo? Hva er det du…
— Pappa, hva gjør du? hvisket Valeria, rødmet av forbauselse og pinlighet.
Darío lo nervøst, steg et skritt nærmere og sa i en beroligende tone: — Svigerfar, om det er nervene eller tradisjonene som tynger, kan vi ta en pause…
— Ikke kall meg svigerfar, Darío, avbrøt don Mateo tørt. Øynene hans var som to glødende kull. — Og ikke ta et skritt til mot datteren min.
Don Mateo trakk frem en brettet papirbunt fra innerlommen på jakken sin. Akkurat da spratt sidedøren til kirken opp. Jacinto, formannen, kom løpende inn, dekket av svette, og ga et siste dokument direkte til don Mateo før han nikket bekreftende.
Don Mateo snudde seg mot gjestene, som nå mumlet i vantro.
— I dag skulle være den lykkeligste dagen i min datters liv, begynte don Mateo med klar og stødig stemme. — Men i natt hørte jeg en telefonsamtale fra gjesterommet. En samtale om tvangssalg, om falsk gjeld, og om hvordan datteren min bare var et redskap for å ta fra meg El Encino – jorda min far og jeg har blødd for i femti år.
Viskringen i kirken stilnet momentant. Daríos ansikt mistet plutselig all farge.
— Hva snakker du om? Dette er vanvidd! ropte Darío, mens han prøvde å ta Valerias arm. — Valeria, hør på meg, faren din har mistet forstanden!
— Ikke rør henne! tordnet don Mateo. Han brettet ut papirene og holdt dem opp. — Du heter Darío Santillán. Sønnen til Rogelio Santillán, mannen som for tjueto år siden prøvde å stjele denne haciendaen med falske skjøter og tapte i retten. Du kom ikke hit for å selge gjødsel. Du kom for hevn.
Valeria så på Darío, sjokkert. — Darío… er dette sant? Du sa familien din var fra hovedstaden og jobbet med tekstiler…
— Han løp fra fortiden sin, Valeria, sa don Mateo og leste opp fra utskriften Jacinto nettopp hadde hentet fra tinglysingskontoret. — Selskapet du representerer, ‘Agro-Futuro’, eies av et stråselskap registrert i ditt og din advokats navn. Og i morges oppdaget vi at de tre siste leveransene med utstyr du overtalte meg til å signere for, inneholdt skjulte panteklausuler i eiendommen. Du planla å slå haciendaen konkurs innen et år etter bryllupet!
Forsamlingen brøt ut i gisp. Flere av de eldste naboene i landsbyen husket Rogelio Santillán og kjente igjen navnet.
Darío så desperat rundt seg. Smilet hans var helt borte, erstattet av et rasende, bittert glis. Masken hadde falt.
