Solen stekte ufravikelig over støvveiene i San Miguel de los Altos idet Renata drev de sytten avmagrede dyrene bort fra La Herradura. Latteren fra Don Evaristo og arbeiderne hans gjenlydte fremdeles i bakhodet hennes, men for hvert skritt kyrne tok, kjente hun en voksevolgende ro i brystet. Dyrene var svake, ja, men benbygningen var sterk. De var ikke rammet av sykdom eller giftige planter, slik ryktet i landsbyen tilsa; de var simpelthen offer for vanstell, grådighet og en storbonde som bare så på øyeblikkelig profitt fremfor tålmodig omsorg.

Da de ankom den lille, forfalne forpaktertomten som faren hadde fått leie i utkanten av dalen, sto Don Mateo ved gjerdet og ventet. Med skjelvende, tørre hender berørte den gamle mannen pannen til ku nummer 12. Dyret lenede hodet mot håndflaten hans som om den gjenkjente en gammel venn.

– De er tørst på liv, min datter, hvisket Don Mateo med fuktige øyne. – Nå må vi gi dem det de trenger.

De neste tre ukene ble en nådeløs kamp mot klokken. Renata og faren sov knapt mer enn tre timer om natten. Hver morgen før daggry var Renata ute og sanket friskt, saftig gress fra elvebredden der jorden var rik på mineraler. Hun kokte avkok av medisinske urter, slik faren hadde lært henne da hun var barn, og blannet det med knust råmais, brennesle og litt grovt havsalt for å rense fordøyelsen deres. Hver kveld vasket hun de såre ryggene deres med varmt vann og epleeddik for å fjerne parasitter, mens hun snakket lavt til dem.

Særlig ku nummer 12 blomstret opp under Renatas hender. Under det tykke laget med skit og inntørket gjørme skjulte det seg en overflate som glimtet i dyp rødbrunt. Hoftene rettet seg opp, øynene fikk en intens glans, og juret begynte å fylle seg naturlig. Renata oppdaget et usynlig, men omhyggelig brennemerke ved det venstre bakkneet – et merke som avslørte at denne kua ikke var en hvilken som helst gate hybrid, men avkom fra en renraset opprinnelseslinje importert fra det nordlige Mexico mange år i forveien, som Evaristo i sin uoppmerksomhet og hastverk hadde oversett.

Samtidig spredte ryktet seg i dalen om at Don Evaristo slet. Den stolte storbonden hadde satset tungt på et nytt parti importerte okser som han hadde kjøpt for astronomiske summer for å imponere meieriselskapene fra hovedstaden. Men oksene brakte med seg en aggressiv, smittsom luftveisinfeksjon som raskt spredte seg til de beste melkekyrne på La Herradura. Besetningen hans sank i kne, melkeproduksjonen falt som en stein, og kontraktene hans sto i fare for å bli kansellert.

Da den tredevte dagen opprant, var forvandlingen på den lille tomten til Mateo og Renata intet mindre enn et mirakel. De sytten tynne, støvete skrottene var borte. I deres sted sto sytten ruvende, glinsende kuer med brede rygger, kulerunde velfylte jur og en rolig, majestetisk holdning. De produserte mer melk per dag enn noen andre dyr i hele distriktet – så fettrik og ren at oppkjøperne fra meieriet sto i kø utenfor porten deres.

Det var en tirsdags morgen at støyende motorlyd brøt stillheten. Don Evaristos staselige sorte pickup støvet ned grusveien og stoppet med et brått hyl foran gjerdet. Ut steg den rike bonden, men ansiktet hans var ikke lenger preget av hånlig hovmod. Det var grått, trett og fylt av desperasjon. Bak ham kom to veterinærer fra landbruksdepartementet.

Don Evaristo så over gjerdet, og øynene hans stoppet ved ku nummer 12. Magen hans slo spers. Han kjente igjen merket ved bakkneet, det merket han selv hadde glemt at faren hans i sin tid hadde kjøpt på en auksjon for en formue.

– Dette… dette er umulig, stammet Evaristo, mens han grep hardt i gjerdestolpen. – Du har stjålet mine dyr! Du må ha byttet dem ut med kyr fra en annen gård! Dette er ikke de utmagrede dyrene jeg solgte deg for tretti dager siden!

Renata gikk rolig ut fra låven, kledd i sine slitte arbeidsklær, med en bøtte fersk, skummende hvit melk i hånden. Faren hennes, Don Mateo, fulgte rett bak henne, rak i ryggen og med verdighet i hvert skritt.

– Du tar feil, Don Evaristo, sa Renata med en stemme så klar og rolig at den fikk veterinærene til å tippe på hattene sine. – Dette er akkurat de samme sytten kyrne du kalte for forbannede skrot.

– Løgn! ropte Evaristo og rødmet av raseri. – Du har lurt meg! Jeg krever kjøpet hevet! Jeg gir deg pengene tilbake – det dobbelte! Du benyttet deg av at jeg var uoppmerksom!

Renata smilte svakt. Hun gikk bort til den vesle trebordsbenken ved inngangen og hentet fram den tykke mappen hun hadde forberedt den dagen hun forlot La Herradura. Hun slo opp dokumentene foran veterinærene og Evaristo.