Bonden gjorde narr av slavens datter fordi hun kjøpte 17 tynne kyr… 30 dager senere angret han. Del 1 17 tynne kyr kommer til gården røde som om de var en spøk, tynne, støvete, med markerte ribbein; og derfor sverget Renata at det fantes en skjult sjanse der som kunne redde faren hennes. Alle i San Miguel de los Altos sa at hun var gal. Hennes far, Don Mateo Villaseñor, arbeidet i 34 år på La Herradura-ranchen, eid av Don Evaristo Ruelas, en rik, arrogant storfebonde som ofte snakket som om penger gjorde ham ydmyk. Don Mateo kjente hver beite, hver fødsel, hver skygge av låven. Han kom inn på gården som ung mann og døde i høy alderdom, med et sykt hjerte og et katastrofalt liv i en konvolutt i Manila.
Den dagen legen beordret henne til å hvile, trengte Don Evaristo bare to uker før han kunne si farvel. —Vi jobber med kroppen, Mateo. Og hvis kroppen ikke lenger er nyttig, er det ingenting å gjøre. Renata, 22, hørte frasen fra døren til gårdens klinikk. Hun sier ingenting, men hun føler at noe bryter sammen inni henne. Ikke på grunn av fattigdom, fordi hun var vant til det, men fordi hun så faren sin, en mann som aldri hadde vært fraværende, senke blikket som om hun måtte takke selv forakt. Hver uke tar Renata på seg oppgavene hun kan: rengjør låven, helbreder kyr, hjelper til med avl, bærer baller i solen. Inntil en ettermiddag da hun hørte to menn le ved siden av en dusj. —Don Evaristo vil selge 17 kyr.
—Tynne kyr? Ikke engang tatt bort. Den kua var forbannet. Renata så ikke opp, men ordene var fortsatt i hodet hennes. Tre dager senere ankom hun La Herradura. Don Evaristo så henne fra porten, justerte hatten hennes og lo da hun spurte om området. —Vil du se de kyrne? Bare se. Så mye som du kan tape penger, må du ha stil, jente. Arbeiderne som ble arrestert for mishandling, lo. Renata svarte ikke. Hun gikk bort til gjerdet og så. Kuer dekker baken, det stemmer. Men øynene deres er ikke blinde. De drar ikke rundt. De sikler ikke. De har ikke feber. Da hun kastet en håndfull tørket mais, reagerte 17 personer med ekte sult. Faren hennes hadde lært henne én ting siden hun var barn: en syk ku ville overgi seg; En sulten ku kjemper fortsatt.
Så så hun tallet 12. Hun er bakerst, skitnere enn de andre, men det er noe på ryggen hennes, i bredden av hoftene, i halsens form, som ikke passer inn i den utstøttegruppen. Renata vet ikke hvordan hun skal forklare, men kroppen hennes vet det før sinnet gjør det. Den kvelden snakker hun med faren sin. Doña Carmen gråt da hun hørte ideen. —De pengene er til medisinen din, Mateo. Det er for at vi ikke skal bli kastet ut fra området. Vi kan ikke legge alt på dyr som ingen vil ha! Don Mateo så lenge på datteren sin. Han har et slitent ansikt, men rene øyne. —Hvis du tar feil, la oss starte fra begynnelsen—sa han—. Men hvis du har rett, la oss starte fra begynnelsen… Bare med respekt.
Dagen etter kjøpte Renata 17 kyr for 60 000 pesos. Før hun tar dem bort, gjør hun én ting ingen legger merke til: hun tar bilder av dem én etter én, med synlige hodetelefoner, og ber om at en regning signeres på dato, telefonnummer og bevis. Deretter dro hun til byen og registrerte kjøpet hos en notarius. Single EVaristo hånte da hun gikk ut, som en stein. Hun kom ikke tilbake. Les hele historien under lenken i kommentarfeltet 👇
