“Fordi jeg bor i en ettroms bedriftsleilighet fra i morgen. Fordi min nye jobb krever reising. For jeg er trettito og vet knapt hvordan jeg skal ta vare på meg selv noen dager.”
Hun så ned.
“Og fordi Daniel aldri ba meg oppdra barna hans for alltid.”
Der var det.
En sannhet folk ofte var redde for å innrømme.
Kjærlighet og kapasitet var ikke det samme.
“Du brydde deg om ham,” sa jeg.
“Ja.”
“Og dem?”
Blikket hennes beveget seg mot tvillingene.
“Ja.”
“Da burde du ha ventet.”
“Jeg vet det.”
Denne gangen trodde jeg på henne.
Clara kom tilbake med flere trykte sider.
“Vi har nådd Marianne Mercer.”
Vanessa rettet seg opp.
“Hvor er hun?”
“Hjemme.”
Blodet forsvant fra Vanessas ansikt.
“Hva?”
“I Madison.”
“Det er umulig.”
“Hun sier hun ikke sendte e-posten.”
Terminallyden så ut til å forsvinne.
Vanessa stirret på Clara.
“Jeg har det på telefonen min.”
“Jeg vet det.”
“Hun sendte meg en e-post.”
“Ms. Mercer sier hun aldri har brukt den e-postadressen.”
Vanessa så fra Clara til meg.
“Hvem sendte det da?”
Ingen hadde et svar.
Ikke ennå.
fortsatte Clara.
“Ms. Mercer sier hun mottok brevet ditt forrige uke. Hun prøvde å ringe telefonnummeret du oppga, men det ble koblet fra.”
“Fasttelefonen til leiligheten min,” hvisket Vanessa. “Jeg avlyste det.”
“Hun sendte deg så et svar på posten.”
Vanessa rynket pannen.
“Jeg har aldri mottatt noe.”
“Fordi du beveget deg.”
“Jeg har satt opp videresending.”
“Tilsynelatende ikke fort nok.”
Clara la et av papirene på bordet.
“Hun sier hun har prøvd å finne Daniel i nesten seks år.”
Vanessa ble helt stille.
“Det kan ikke stemme.”
“Hvorfor?”
“Daniel sa at moren hans ikke ville ha noe med ham å gjøre etter at han giftet seg med Sophie.”
Clara kastet et blikk på notatene sine.
“Marianne sier Daniel sluttet å svare på henne.”
Jeg kjente den første formen av det virkelige mysteriet komme frem.
Ikke kriminell.
Ikke dramatisk.
Noe mer vanlig og, på sin egen måte, mer smertefullt.
En familiemisforståelse som hadde vart i årevis.
“Hvor er Marianne nå?” spurte jeg.
“Kjører til Chicago.”
“Hvor lenge?”
“Omtrent to og en halv time.”
“Og barna?”
“De blir her med meg og en annen ansatt i familietjenesten til vi har funnet ut hvilken ordning som er juridisk passende.”
“Kan Marianne bare ta dem?”
“Nei. Ikke i kveld. Vi må verifisere alt.”
Bra.
Håp var viktig.
Det samme gjaldt prosedyren.
Jeg dro tilbake til tvillingene.
Lily spurte straks: «Kommer flydamen tilbake?»
Jeg visste hvem hun mente.
“Vanessa snakker med noen folk.”
“Er hun gal?”
“Nei.”
“Er vi i trøbbel?”
Det spørsmålet traff hardere enn jeg hadde forventet.
Jeg satte meg ned.
“Nei, Lily. Du og Owen er ikke i trøbbel.”
Owen så opp.
“Ikke engang litt?”
“Ikke engang litt.”
Han vurderte dette.
“Kan general Bear være i trøbbel?”
Jeg kastet et blikk på teddybjørnen.
“Hva gjorde han?”
“Han spiste en kjeks i taxien.”
“Betalte han for det?”
Owen ristet på hodet.
“Da må vi kanskje diskutere det senere.”
Han smilte.
Et ekte smil denne gangen.
Marcus kom tilbake med en bag fra en av flyplassrestaurantene.
“Nødforsyninger.”
Han la den på setet.
Inne var det grillede ostesmørbrød, epleskiver, to melkekartonger og kaffe.
“For barna?” spurte jeg.
“Kaffen er din, sir.”
“Du husket det.”
“Du blir mindre tilgjengelig uten den.”
Lily så på ham.
“Er han tilgjengelig med den?”
Marcus stoppet opp.
“Godt spørsmål.”
Jeg bestemte meg for at jeg ikke likte noen av dem.
Vi spiste sammen.
Clara ble i nærheten mens kollegaen ringte.
Til slutt fikk Vanessa lov til å snakke med tvillingene.
Hun nærmet seg sakte.
Så stoppet han flere meter unna.
“Kan jeg sitte her?”
Lily så på Clara.
Clara nikket.
Vanessa satte seg.
“Jeg må fortelle deg noe,” sa hun.
Stemmen hennes skalv.
“Vet du hva jeg sa i morges? Da jeg snakket i telefonen?”
Lily stirret på henne.
fortsatte Vanessa.
“Jeg sa alt var for mye.”
Owen nikket.
“Jeg hørte det.”
“Jeg snakket ikke om deg.”
Ingen av barna svarte.
“Jeg snakket om meg,” sa Vanessa. “Jeg var sliten og redd, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse alle voksenproblemene. Men du var aldri for mye bry.”
Lilys ansikt forble alvorlig.
“Hvorfor dro du da?”
Vanessa trakk pusten sakte.
“Fordi jeg tok et dårlig valg.”
Det fantes ingen utspekulert unnskyldning.
“Jeg trodde bestemoren din ville komme. Men jeg burde ha ventet til hun satt rett ved siden av deg.”
“Er hun vår ekte bestemor?” spurte Owen.
“Jeg tror det.”
“Pappa sa vi ikke hadde en.”
Vanessa så hjelpeløst mot meg.
Det var et spørsmål ingen av oss kunne svare på ennå.
Senere, mens Clara hjalp Lily med å fargelegge ved et lite bord i flyloungen, satt Owen ved siden av meg og snudde General Bear opp ned.
