Døren åpnet seg brått. Løpet på pistolen mot huden min var kaldt, men stemmen i øret mitt var kald. Claire var ikke lenger den elegante jenta hun pleide å være; masken hans hadde brutt. Bak henne sto to livvakter fra Whitlock-familien – menn som ikke så ut som om de hadde kommet til en forlovelsesfest.

“Snu!” beordret Claire, stemmen skalv av en blanding av sinne og adrenalin.

Jeg snudde meg og beveget meg sakte fremover. Hånden min, skjult under Daniels tykke frakk, klamret seg til kanten av skrivebordet.

“Du er en slu liten tyv, ikke sant?” ertet Claire og pekte på dataskjermen. “Du trodde du kunne komme inn i huset vårt og leke detektiv? Du er vaskehjelp. Jobben din er å rydde opp i rotet vårt, ikke å se på det. »

“Er det det du kaller det?” spurte jeg med rolig stemme, til tross for pistolen. “Kaos? Du drepte mannen min. Du kidnappet broren min. »

Claire lo tørt, ubehagelig. “Din ektemann var en tosk. Han trodde han kunne bremse fremgangen. Og broren din? Han har vært vanskelig for faren min i flere måneder. »

Hun lente seg frem, øynene hennes var utstående og slitne. “Trodde du virkelig Daniel elsket deg? Han bruker deg, slik han brukte Caleb. Den eneste forskjellen er at du bærer hans barn. »

Jeg var veldig kald. “Hva sa du?”

“Å, ikke oppfør deg som et barn.” Hun rakte ut og skjøv løpet på pistolen nedover kjeven min. “Du er syv måneder gravid. Og Daniel har ikke kommet for å se meg på tre måneder. Tenk på det, Hannah. Du er ikke bare en enkel tjener. Du bærer hans arving. »

Avsløringen traff meg hardt, men jeg lot det ikke synes. Jeg måtte holde fokus.

“Du tar feil,” sa jeg. “Det er Aarons baby.”

“Det spiller ingen rolle hvem som eier den,” hvisket hun. “Det som betyr noe er at det er presset som vil ødelegge Daniels rykte. Hvis det blir oppdaget at han sov med rengjøringshjelpen sin, at han hadde et barn som han gjorde til slave, vil fagforeningslederne vende seg mot ham. Den vil miste kontrollen over havneområdet. Han vil miste alt. »

Hun vendte seg mot vaktene sine. “Ta henne med deg. Legg den i varebilen. Vi drar til kaia. »

“Nei,” svarte jeg.

Hun så på meg, overrasket over mitt opprør.

“Jeg skal ingen steder.”

Jeg rotet i lommen på Daniels frakk, der han hadde lagt en liten metallgjenstand: en alarmknapp koblet til eiendommens sikkerhetssystem. Jeg trykket på den.

Lysene i rommet slukket umiddelbart, og vi ble kastet ut i totalt mørke.

Vaktene skrek, og jeg hørte lyden av støvlene deres som skrapte mot gulvet. Jeg sank ned på gulvet og gled under pulten.

“Finn henne!” ropte Claire.

Skudd brøt stillheten. Kuler traff mahognipulten over meg, og splitter falt som en hagl av granater. Jeg krabbet til baderomsdøren, hjertet hamret. Jeg måtte absolutt nå baktrappen.

Jeg dyttet opp baderomsdøren og sjanglet inn i det mørke, flislagte rommet. Jeg gikk nedover vaskesnoren – en smal, provisorisk sklie som jeg hadde tuklet med i løpet av min første uke her. Jeg falt ned og landet tungt på haugen med klesvask i kjelleren, noe som tok pusten fra meg.

Jeg lå der et øyeblikk, gispet etter luft, hendene presset mot magen. “Vær så snill, la alt bli bra,” ba jeg. “Vær så snill.”

Jeg hørte skritt nærme seg. Ikke den tunge, hamrede gangen til vaktene, men det lette og livlige steget til en som kjente huset godt.

« Hannah ? »

Det var Martin Hale.

Jeg sto opp av sengen og satte meg opp. “Martin! Du må hjelpe meg. De ankommer. »

Han så på meg, med store øyne. Han tok en bunt nøkler ut av lommen. “Det er en tunnel under fundamentene. Den leder til båthuset. Daniel venter på deg der. »

“Hvor er babyen, Martin?” spurte jeg med skjelvende stemme.

Han så på meg, uttrykket hans uleselig. “Babyen er den eneste grunnen til at du fortsatt lever, Hannah. Det må forbli slik. »

Han ga meg nøklene. “Kjør. Ikke stopp for noe. »

Jeg løp mot utgangen av kjelleren, neseborene fylt av lukten av fuktig jord og olje. Bak vinstativene fant jeg døren skjult. Jeg vred om nøkkelen, og den tunge steindøren knirket opp.

Da jeg gikk inn i tunnelen, hørte jeg huset bak meg i ruiner. Alarmer skrek og dempede skrik runget gjennom ventilasjonskanalene. Daniel var i ferd med å slå til.

Jeg løp. Tunnelen var mørk, fylt med dryppende vann og rasling fra rotter, men det var min vei til frihet. I det minste trodde jeg det.

Jeg stoppet halvveis. Foran meg var det et rødt lys. En mann sto der med en nettbrett i hånden.

Det var Richard Whitlock.