I hånden klamret hun seg til det gulnede fotografiet som hadde falt ut av Álvaros jakke under oppstusset – bildet av Elena i Cullera for tjue år siden. På baksiden sto det skrevet med Álvaros velkjente, bastante håndskrift: «Til min dypeste hemmelighet. Du skal aldri mangle noe, så lenge du tier.»
Lucías hjerne arbeidet på høygir. Hvorfor hadde Álvaro et tjue år gammelt bilde av moren hennes? Var ikke gjelden til Víctor bare en tilfeldighet? En iskald anelse begynte å ta form. Koblingen mellom Álvaro, Víctor og Elena strakte seg langt dypere enn en ussel spillegjeld fra Carabanchel.
Neste morgen sporet Lucía opp Sergio Valcárcel, Álvaros tilsynelatende lojale økonomidirektør. Det var Sergio som hadde byttet ut Álvaros glass under bryllupet, og det var Sergio som hadde hatt tilgang til de elektroniske signaturene som nå tømte selskapskontoene.
Lucía oppsøkte ham på et avsidesliggende kaféhjørne nær Salamanca-distriktet. Da Sergio så henne, prøvde han å gå, men Lucía stilte seg i veien, øynene hennes brente av desperasjon og raseri.
«Det var du som forgiftet ham,» sa hun lavt, men krystallklart. «Du byttet ut glasset hans under mottakelsen. Og nå bruker du min signatur til å plyndre hotellene!»
Sergio gliste kaldt, uforstyrret av anklagene. han lente seg nærmere. «Du er utrolig naiv, Lucía. Tror du virkelig at Álvaro var en velgjører? Eller at Víctor havnet i spillegjeld ved et uhell?» Sergio lo lavt. «Víctor tapte ikke de pengene til fremmede. Han tapte dem til meg og Álvaro. Hele fellen var rigget fra starten av. Álvaro ville ha deg fordi han trengte en arving han kunne kontrollere – en som aldri ville stille spørsmål ved hvor formuen opprinnelig kom fra. Men du ødela alt da du skapte den scenen foran gjestene.»
«Hva mener du?» stammet Lucía.
«Mammaen din, Elena… spør henne om hva som skjedde i Cullera for tjue år siden,» visket Sergio giftig. «Spør henne hvem som egentlig eide de første tre hotellene i Álvaro Llorente-imperiet. Álvaro stjal alt fra familien din den gangen. Og nå tar jeg alt fra ham. Hvis du går til politiet, sørger jeg for at Elenas respirator på La Paz slutter å fungere før politibilen i det hele tatt rekker å starte sirénene.»
DEL 3
Sannheten rammet Lucía som et fysisk slag. Alt – bryllupet, gjelden, utkastelsesvarselet – var en del av en langvarig, kynisk plan for å dekke over et gammelt tyveri og holde Elena taus.
Med skjelvende knær dro Lucía til sykehuset La Paz. Hun trengte svar. På intensivavdelingen lå Elena, blek og svak, men ved bevissthet. Da Lucía viste henne bildet fra Cullera og fortalte hva Sergio hadde sagt, brast Elena i gråt.
«Det er sant, min kjære,» sa Elena med hissig, ustø stemme. «For tjue år siden var Álvaro min partner. Vi eide de første hotellene sammen. Men da jeg ble gravid med deg, forrådte han meg. Han forfalsket papirene, tok alt, og truet med å ødelegge oss hvis jeg noen gang fortalte deg hvem din virkelige far var.»
Lucía mistet pusten. Rommet spant rundt henne. «Min… min virkelige far?»
«Álvaro er faren din, Lucía,» visket Elena tårevått. «Víctor var bare en mann jeg giftet meg med senere for å gi deg et navn. Álvaro visste det hele tiden. Han arrangerte bryllupet for å tvinge deg inn i familien igjen under sitt eget navn, slik at testamentet hans ikke kunne bestrides av søsteren hans, Mercedes!»
Sannheten var mer makaber enn Lucía noen gang kunne ha forestilt seg. Álvaro Llorente hadde prøvd å gifte seg med sin egen biologiske datter for å sikre imperiet sitt og rette opp sin egen forskrudde samvittighet – uten at hun selv visste det.
Før Lucía rakk å prosessere sjokket, slo døren til sykehusrommet seg opp. Inn steg Mercedes, Álvaros kyniske søster, ledsaget av to privatdetektiver og politi.
«Der er hun!» ropte Mercedes og pekte en skjelvende, diamantbesatt finger mot Lucía. «Det er kvinnen som forgiftet min bror og forfalsket dokumentene for å stjele formuen hans! Arrestér henne!»
DEL 4
Lucía ble ført bort i håndjern, anklaget for drapsforsøk på Álvaro Llorente og storskalasvindel. Alt pekte mot henne: Den elektroniske signaturen hennes var brukt til overføringene, og giftstoffet som ble funnet i Álvaros blod, matchet beroligende medikamenter som nylig var skrevet ut i hennes navn på pleiehjemmet der hun jobbet. Sergio Valcárcel hadde lagt fellen perfekt.
Innelåst i glattcellen i Madrid kjente Lucía hvordan håpløsheten var i ferd med å sluke henne. Men i mørket vokste det fram en ny, stålhard besluttsomhet. Hun var ikke lenger et offer i mennenes kyniske spill. Hun var datteren til den opprinnelige eieren av imperiet, og hun nektet å gi opp.
Gjennom sin oppnevnte offentlige forsvarer fikk Lucía sendt en beskjed til Víctor – sin stefar. Víctor var knust av skyldfølelse over rollen han uvitende hadde spilt i krisen. Da han skjønte at Sergio og Mercedes samarbeidet om å ødelegge Lucía og la Elena dø på sykehuset, bestemte han seg for å gjøre opp for sine feil.