Chloé:En alvorlig feil?! Vi har ikke gjort noe ulovlig!
Victoria:Å angripe eieren av lokalet foran et levende overvåkningskamera er absolutt en alvorlig forbrytelse, Chloé.
Brandon:Vi brukte over to hundre tusen dollar på denne cateringtjenesten og installasjonen!
Ms. Whitmore:Så jeg foreslår at du ber cateringfirmaet ditt pakke alt sammen og laste det i lastebilene sine umiddelbart.
Chloé:Avlyser du bryllupet mitt?! Foran alle gjestene mine?!
Ms. Whitmore:Jeg stenger stedet mitt. Hva du gjør etter at du har forlatt eiendommen, er ikke din sak.
Chloe falt sammen på knærne på marmortrappen, tårer rant nedover den nøye lagde sminken, mens moren løp inn fra mengden.
Chloés mor:Eleanor, vær så snill! Vi gikk på videregående sammen! Ha barmhjertighet med datteren min!
Ms. Whitmore:Jeg husker deg, Martha. Og jeg husker også hvordan du trakasserte gutta den gangen.
Chloés mor:Martha… vel, Eleanor, hun er bare ung og stresset!
Ms. Whitmore:Martha er tjuefire år gammel. Hun er gammel nok til å vite at det er galt å slå en eldre kvinne.
Sannhetsavviklingen
Brandon:Mrs. Whitmore, jeg ber deg! Hvis sjefen min finner ut av dette, mister jeg lisensen min!”
Victoria:Sjefen din er allerede på nett, Brandon. Bør jeg sette den på høyttaler?
Brandon:Nei! Vær så snill, ikke!
Victoria trykket på en knapp på telefonen sin, og en streng stemme runget gjennom hagen.
Administrerende direktør Davis:Brandon Miller, er det sant at du la hånden på fru Whitmore på eiendommen?
Brandon:Sir! Det var en ulykke! Jeg hadde ikke kjent henne igjen!
Administrerende direktør Davis:Det spilte ingen rolle hvem hun var! Du angrep en eldre kvinne foran et kamera!
Brandon:Mr. Davis, vær så snill og gi meg en sjanse til å forklare!
Administrerende direktør Davis:Du blir sparket umiddelbart. Sikkerhet er å tømme skrivebordet ditt.
Kommunikasjonen ble brutt av et skingrende pip, og Brandon sto og stirret ned i bakken, forferdet.
Chloé:Brandon? Hva mener han med «lisensiert»? Du skulle kjøpe huset vårt fra oss neste måned!
Brandon:Hold kjeft, Chloe! Det er helt og holdent din feil!
Chloé:Min feil?! Det var du som dyttet henne i bakken!
Brandon:Fordi du ropte til meg at jeg skulle bli kvitt henne!
Ms. Whitmore:Se hvor raskt kjærligheten slukkes når penger forsvinner.
Fru Whitmore vendte seg mot mengden av forbløffede gjester og løftet hånden grasiøst.
Ms. Whitmore:Mine damer og herrer, jeg beklager forstyrrelsen av kvelden deres.
Gjest i grønt:Fru Whitmore… Vi hadde ingen anelse om at de behandlet folk slik!
Ms. Whitmore:Valetparkering vil bringe alle kjøretøyene dine til hovedinngangen. Velkommen hjem!
Gjestene begynte straks å forlate plenen, hviskende lavt, flaue, da de passerte den knelende bruden.
Chloé:Ikke gå! Vær så snill, bli! Vi har fortsatt litt kake igjen!
Gjest 2:Jeg kan ikke tro at jeg har kommet så langt fra Chicago til denne katastrofen.
Gjest 3:Så du hvor voldsomt han slo denne stakkars kvinnen? Det er ekkelt.
Chloé:Kom tilbake! Brandon, gjør noe! Stopp dem fra å dra!
Brandon:For å stoppe dem? Jeg har ikke engang jobb lenger, Chloe!
Chloé:Vi har fortsatt farens lån! Vi kan arrangere resepsjonen på et hotell i sentrum!
Victoria trådte frem og trakk en blå juridisk mappe fra skinnvesken sin.
Victoria:Om dette lånet, Chloé…
Chloé:Og hva så?! Pengene har allerede blitt overført forrige uke!
Victoria:Lånet ble garantert av farens bilverksted.
Chloés far:Vent… Hva sier du, unge dame?
Victoria:Etter brudd på lånevilkårene på grunn av svindel og overfall, krevde Whitmore Bank umiddelbart tilbakebetaling av hovedstolen.
Chloes far grep tak i brystet hans og vaklet bakover mot en steinsøyle.
Chloés far:En produkttilbakekalling?! Jeg har ikke to hundre tusen dollar i kontanter!
Victoria:Prosedyren for beslagleggelse av reparasjonsverkstedet starter deretter mandag morgen klokken ni.
Chloé:Nei! Det angår ikke faren min! Han jobbet i denne butikken i tretti år!
Ms. Whitmore:Så kanskje du burde ha tenkt på hans tretti år med hardt arbeid før du slo meg i ansiktet som barn.
Chloe begynte å hulke ukontrollert, det dyre blondesløret hennes hang på den skitne grusen på den røde løperen.
Chloé:Fru Whitmore, jeg beklager! Jeg er så lei meg! Jeg skal gå ned på kne og be deg om unnskyldning som jeg burde!
Ms. Whitmore:Chloé, en unnskyldning gitt i sinne er ikke ekte anger. Det er bare anger over å ha blitt tatt på fersken.
Victoria:Sikkerhetsteam, vennligst eskorter Mr. Miller og Ms. Taylor ut av eiendommen umiddelbart.
Brandon:Vent! La meg hente dressjakken min fra prøverommet!
Sikkerhetsvakt:Gå videre, kompis. Du kan hente eiendelene dine ved hovedinngangen senere.
Utvisningen
Chloé:Slipp meg! Jeg er bruden!
Sikkerhetsvakt:Du er ikke på denne eiendommen. La oss sette i gang.
Vaktene ledet Chloe og Brandon bestemt langs den lange gangveien som ledet til ytterdørene, mens de ansatte begynte å demontere de blomstrete buene og silkedekorasjonene.
Chloés far:Eleanor, vær så snill… Jeg ba datteren min om å være ydmyk. Jeg sa til ham at penger forandrer folk!
Ms. Whitmore:Du har alltid vært en god mann, Arthur. Men du skjemte henne bort så mye at hun ble et monster.
Chloés far:Jeg vet… Jeg vet at jeg har feilet som far.
Ms. Whitmore:Jeg tar ikke verkstedet ditt, Arthur. Jeg er ikke en grusom kvinne.
Arthur så opp, tårer av lettelse fylte plutselig øynene hans.
