Ved å prøve å redde alle i stedet for å adlyde, Morel, ender du opp i et skap og teller utgåtte luftkompressorer.” Oberst Arnaud Delmas hadde nettopp sagt dette foran hele teamet, med det rolige smilet til en som trodde at ingen ville våge å svare ham. Rundt ham, på kontoret til den regionale logistikktjenesten for militæret, i Versailles, fortsatte tastaturene å klikke. Skriveren fortsetter å spinne. Noen betjenter senket blikket. Alle har hørt det. Oberst Claire reiste seg ved pulten sin, med sine 26 sider papir i hånden. — Min oberst, fryselagerene har passert sikkerhetsgrensene på 3 steder i Île-de-France. Delmas svingte kaffen. — Den nasjonale rangeringen er grønn. — Siden de første fortsatt anser de to kalde lagringsgruppene som aktive. De ble suspendert i 11 dager. Delmas sitt smil forsvant. — Vet du hvorfor noen offiserer gjør avansement i karrieren,
mens andre sitter fast i samme grad i årevis? Claire svarte ikke. — Fordi obersten var den første til å fikse problemene. Den andre obersten skrev rapporten for å forklare at de kunne komme. Han dytter dokumentet fra fingertuppen. — Ranger dette for meg. Claire hentet papirene. — Hvis vi taper igjen, vil de sivile sykehusene som er avhengige av våre reservereserver ikke lenger ha noen fordel ved en stor tilstrømning av innvandrere. Delmas så opp. — Så ikke mist noe av det. Atten måneder senere var en 16 år gammel jente nær ved å dø av akkurat det Claire hadde beskrevet. Og mannen oppdaget hvorfor han var mer enn bare en vanlig person. I 18 måneder har Claire lært å forstå hvordan Delmas fungerer. Han slettet aldri offisielt den dårlige meldingen. Han får dem til å se «kostnadskontroll».
Claire, med andre ord, beholder alt. E-post. Bilde. Avisen var signert. Forespørselen avslås. Møteopptak. Hun omtales noen ganger som «arkivaren» bak ryggen hennes. Hun gjør ofte narr av det. Tirsdag november, da hun kom tilbake til leiligheten sin i Boulogne-Billancourt, hadde det regnet i flere timer. Hun tok av seg uniformen, tok på seg en gammel grå hettegenser hun hadde fått av søsteren, og varmet opp en grønnsakssuppe kjøpt dagen før. Klokken var nesten 21:30 da en varsling dukket opp på telefonen hennes. BE FOR DET KONSTITUSJONELLE LIVET. AB NEGATIV. DET MÅ TESTES. Claire så på donasjonskortet sitt som sto på en hylle på kjøkkenet. AB NEGATIV. Hun sukket, tok på seg skoene og tok nøklene. To minutter senere kjørte hun gjennom regnet så kraftig at bilens frontlykter så ut til å sveve i tåken.
Clamart Collection Center fikk panikk da hun ankom. Sykepleierne beveger seg raskt gjennom korridorene. En lege snakker i telefonen nær resepsjonen. Noen venter fortsatt selv om det er sent. En sykepleier spurte: — Blodtype? — AB NEGATIV. Doner normalt. Oppdaterte medisinske grader. Hun løftet straks hodet. — Kom til meg. Først da innså Claire at det ikke bare var en oppfordring for å fylle opp lageret. Et sted begynner noen å gå tom for tid. Hun satte seg i en samlingsstol. Ingen ga henne pasientens navn. Hun spurte ikke. Etter donasjonen fikk hun en flaske vann, en juice og noen kjeks…. Del 2 er i kommentarfeltet
