Del 2: Kronen falt under applaus
Álvaro Beltrán fjernet kransen før noen rakk å sette den på hodet hans.
Ikke forsiktig.
Ikke for å få kameraene til å le.
Han rev det ut av håret som om han hadde brent det, og lot det falle ned på det glødende gulvet mellom oss. Kronbladene landet på de våte flisene, et lilla lys vibrerte under, og hele området rundt bassenget frøs i en stillhet enda mer truende enn skrik.
Sonia Valverde frøs.
“Álvaro,” sa hun, og smilte altfor høyt. “Hva gjør du?”
Den ærverdige gjesten senket blikket, så så på meg, som fortsatt var på kne, den ene hånden presset mot magen og den andre skalv mot den glatte panelet.
Ansiktet hans hadde blitt blekt under rampelyset.
“Slå av skiltene,” sier han.
En skarp, tørr latter slapp ut av Sonias munn. “Slutt med påfunnene dine.”
Alvaro hevet stemmen.
“Slå dem av nå.”
Teknikeren ved hans side, Hugo Rivas, holdt fortsatt telefonen sin, leverandørens e-post åpen. Tommelen hans svevde over skjermen, men øynene hans var ikke lenger festet til Sonia. De var festet på innskjøten under kronbladene.
Et tegn har sviktet.
Så en til.
En kelner hvisket, “Vannet er inni.”
Sonia snudde seg mot ham. “Ingen ba deg om noe.”
Jeg prøvde å bevege meg, men bakken gled under håndflatene mine. Noen slapp ut et skrik av skrekk da jeg nesten skled til kanten av bassenget.
En kvinne i svart kjole stormet frem. “Ikke rør den. Det kan glippe. »
Sonia svarte tørt: “Hun lager en skandale.”
Kvinnen så på kinnet mitt, så på magen min, så på lyspanelene.
“Nei,” sier hun. “Du mistet den på et vått elektrisk gulv.”
Denne setningen forvandlet ansiktene rundt oss.
Telefonene har steget høyere.
Folk gikk bort fra bassengkanten. Den vakre fiolette gløden fikk plutselig mindre luksus enn et varsel.
Álvaro bøyde seg ned, løftet kronen i et bånd og holdt den på avstand fra kroppen.
“Det var ikke for meg,” sa han mykt.
Sonias smil forsvant.
“Hva snakker du om?”
Regarda.
“Kronen var tynget.”
Hugo rakte etter gjenstanden, men stoppet. “Vektet?”
Álvaro snudde den.
Skjult under blomstene var en tynn metallring sydd fast til basen.
Folkemengden mumlet.
Sonia mumlet, “Det var for formens skyld.”
Álvaros stemme har falmet.
“Nei. Dette var for å sikre at brukeren trengte begge hender. »
Og plutselig forsto alle hvorfor de hadde valgt meg.
Del 3: E-posten som Sonia trodde var begravd
Kvinnen i den svarte kjolen knelte ved siden av meg uten å røre det våte panelet.
“Jeg heter Elena,” sa hun mykt. “Jeg er lege. Se på meg. Har du vondt? »
“En følelse av spenning,” hvisket jeg.
Ansiktet hennes endret seg, men hun holdt stemmen rolig. “Vi trenger en ambulanse.”
Sonia lo. “For en ørefik?”
Elena så ikke engang på henne. “For en kvinne som er åtte måneder gravid, dyttet ned på en ustabil overflate av et svømmebasseng.”
Hugos telefon spilte fortsatt inn. Minst ti andre også.
Álvaro trådte bort fra det lyse gulvet og vendte seg mot gjestene.
“Ingen krysser dette området.”
En ung influencer som satt på sølvhæler hvisket: «Men de sa det var fototid.»
Hugo så på henne. “Det var aldri et godt tidspunkt å ta et bilde.”
Sonia pekte på ham. “Det er over for deg i denne sektoren.”
Hugo trakk sammen leppene. Så løftet han telefonen høyere.
“Kanskje. Men jeg er ikke ferdig med å fortelle sannheten. »
Han åpnet e-posten igjen og leste høyt.
“Installasjon av reflekterende LED-paneler innenfor to meter fra et aktivt svømmebasseng, i nærvær av overflatefuktighet, er forbudt. Leverandøren påtar seg intet ansvar for bruk som ikke følger de skriftlige sikkerhetsinstruksjonene. »
En mann nær baren spurte: «Hvem svarte?»
Hugo støtter.
Så leste han Sonias svar.
“Installer dem uansett. Den ærverdige gjesten ankommer ved midnatt. Den gravide kvinnen vil bære kronen sakte, slik at kameraene kan forlenge bildet. »
Ordene traff meg én etter én.
Den gravide kvinnen.
Ikke Cayetana.
Ikke en gjest.
Ikke et menneske.
Et tilbehør.
Halsen min strammet seg.
Álvaro så på Sonia med avsky. “Du planla alt rundt kroppen hans.”
Sonias kjeve strammet seg. “Jeg hadde planlagt et høydepunkt for merket.”
Elena svarte kort, “Du planla et fall.”
Panelene blinket igjen, raskere denne gangen.
En lyd kom nedenfra dem, en svak knitrende lyd overdøvet av musikken fra bassenget som fortsatte å gjalle gjennom høyttalerne. Hugo gikk bort til kontrollbordet og slo på en bryter.
Ingenting skjedde.
Han slo til igjen.
“Hovedreléet svarer ikke,” sa han.
Sonias blikk falt på en privat hytte bak DJ-båsen.
Jeg så ham.
Álvaro så det også.
“Hva er der inne?” spurte han.
“Ingen går dit,” sa Sonia.
Hugo stirret på henne.
Han sa så: «Det var da hun fikk meg til å flytte sikkerhetsknappen.»
Del 4: Kabinen med bryteren låst
To sikkerhetsvakter gikk mot hytta, men Sonia nådde døren først.
