Den storslåtte ballsalen i Sterling Estate var utformet for å skape frykt og tvinge underkastelse. Tre baccarat-krystalllysekroner, hengende fra det håndpussede hvelvede taket, kastet et prismatisk, nådeløst lys over to hundre medlemmer av New Yorks mest hensynsløse elite. Diamanthalskjeder glitret som rovdyrøyne; Skreddersydde smokinger skjulte århundrer med dynastisk korrupsjon. Det var Margaret Sterlings sekstiårsdag, en begivenhet ment å befeste hennes jerngrep om overklassen.

I stedet hadde det blitt et slakteri.

Lyden av kjøtt som slo mot hverandre runget gjennom det enorme rommet som et skudd. Musikken døde ut umiddelbart. Strykekvartetten stivnet, buene deres hang over celloen.

Olivia krasjet voldsomt mot det lange bankettbordet. Sjokket var katastrofalt. Hauger med champagneglass kollapset i et snøskred, knuste i tusen skarpe biter på det polerte italienske marmorgulvet. Den gyldne champagnen ség over den hvite damaskduken, dynket Olivias spesialsydde elfenbenssilkekjole og farget den med gammel whiskey. Et rødt blåmerke dukket opp på venstre kinnbein, brennende og dunkende.

“Din patetiske lille parasitt,” hveste Margaret, stemmen full av gift. Som sekstiåring lignet Margaret Sterling et gammelt sverd: tynt, kaldt og dødelig. Det sølvfargede håret hennes var stylet i en utskåret krone, de mørke øynene glitret av grenseløs ondskap. “Turte du å ha på deg hvitt i kveld? Til *min* fest? I *mitt* hus? »

Olivia slet med å reise seg, håndflatene sank ned i glasskårene. Et gisp unnslapp ham da blodet strømmet mellom fingrene hans, blandet med den utspilte Dom Pérignon. Tårene brant i øyelokkene, men hun bet tennene sammen og nektet å la dem flyte. Hun kastet et blikk rundt i sirkelen av tilskuere.

Ingen av dem beveget seg.

Milliardær-hedgefondforvaltere så bort og nippet til cocktailene sine. Matriarkene i overklassen utvekslet forståelsesfulle og grusomme smil bak sine velstelte hender. I Sterlings verden var grusomhet et skue, og Margaret var den ubestridte forkjemperen av det. Olivia var bare den hjemløse hunden Ethan hadde tatt inn på gaten – en navnløs, ikke-relatert jente som var arkivar, som ikke hadde noen plass i en kongelig dynasti.

“Se på meg når jeg ødelegger deg!” ropte Margaret.

Før Olivia rakk å reise seg, kastet Margaret seg over henne. De velstelte fingrene hennes, lakkert blodrøde, sank voldsomt inn i Olivias svarte hår og trakk hodet hennes bakover. Olivia gispet av smerte, ryggen hennes bøyde seg, mens Margaret dro henne inn i det åpne rommet midt i ballsalen.

“Trodde du at det å gifte deg med sønnen min gjorde deg utilnærmelig?” spyttet Margaret og sprutet spytt på Olivias hovne ansikt. “Du trodde at ved å lure Ethan med dine store øyne og falske beskjedenhet, ble du en Sterling? Du er ingenting! Du er en tyv født i elendighet, med smykker kjøpt med min families blod! »

Margaret løftet høyre hånd igjen. Den gigantiske smaragden på ringfingeren fanget lyset—en tung stein som ville ha sprukket huden til beinet. Hun skjøt ham ned med all sin rå kraft.

Olivia lukket øynene veldig hardt, og forberedte seg på sammenstøtet.

Han landet aldri.

En hånd—stor, hardhudet og ubøyelig—falt på Margarets håndledd midt i flukten. Den brå stansen var så voldsom at Margarets diamantarmbånd klirret høyt.

Et kollektivt åndedrag gikk gjennom rommet.

Olivia åpnet øynene. Stående over henne, tårnhøy over moren fra full høyde, sto Ethan Sterling.

Ansiktet hans var en ugjennomtrengelig maske av iskald og absolutt raseri. De mørke øynene hans, vanligvis varme og forsiktige, skjulte et dødelig mørke som fikk milliardærene rundt til å trekke seg unna, grepet av en instinktiv uro. Han så ikke bare sint ut; Han så ut som en mann som endelig hadde bestemt seg for å brenne verden til grunnen.

Med en kald og bestemt gest vred Ethan morens håndledd og dyttet henne voldsomt bort. Margaret snublet, diamantstilettene hennes gled over den våte marmoren før hun fanget seg selv ved en korintisk søyle, pesende av forbauselse.

Ethan ga henne ikke engang et blikk. Han knelte straks ned i havet av knuste krystaller, likegyldig til skårene som rev i den fine ullen på buksene hans. De skjelvende hendene hans strakte seg ut, og han tok forsiktig Olivia i armene.

“Liv,” hvisket han, stemmen brøt i fortvilelse som trengte gjennom det kunstige ytret i rommet. Han tørket en blodstripe fra toffelkinnet, kjeven strammet seg ved synet av de dype kuttene i håndflatene. “Beklager. Herregud, jeg er så lei meg for at jeg er sen. »

“Ethan!” Margarets skingrende rop rev gjennom luften. Hun rettet på den merkemerkede jakken, brystet hevet seg av sinne, ansiktet skarlagenrødt. “Hvordan våger du å røre meg? Hvordan våger du å løfte hånden mot din egen mor for denne vulgære prostituerte? Du tar henne ut av dette huset med en gang, eller hvis ikke, Gud hjelpe meg, vil jeg frata deg før midnatt!” Jeg vil frata deg alle titlene dine, alle aksjene dine, og hver eneste krone knyttet til navnet Sterling! »