Fanget i en kollapsende reaktor flykter et par fra familiens svik, bare for å bli konfrontert med en sjokkerende avsløring i den underjordiske tunnelen.
Det metalliske klikket fra riflens slagstift runget som et tordenskrall gjennom det trange rommet i reaktoren. Mannen min frøs ved siden av meg, armene hans omsluttet meg og babyen vår som en forfengelig menneskelig barriere. Hjertet mitt hamret da det blåaktige lyset fra reaktoren nedenfor lyste opp min svigermors rolige og monstrøse ansikt. Hun nølte ikke; Øynene hennes avslørte ikke et snev av den morskjærligheten jeg hadde sett i årevis på søndagslunsjer.
“Legg fra deg denne kofferten og gi meg barnet, ellers går det første slaget rett til kneet hans,” befalte hun med en stemme kald og fast som stål.
Luften i brystet forsvant da jeg hørte tunge skritt bak oss. Broren min og mennene hans blokkerte den andre siden av passasjen. Vi var fanget, i fritt fall tretti meter ned i et avgrunn av ren og ustabil energi. Babyen begynte å gråte høyere, kvalt av den røde røyken som hang igjen i gangen og den synlige panikken som strømmet fra meg.
“Mamma, vær så snill… mumlet min ektemann, stemmen hans kvalt av sviket mot all tilliten han hadde bygget opp gjennom hele livet. “Hva gjør du? Han er barnebarnet ditt! »
“Han er den eneste arvingen med full genetisk sekvens, sønnen min,” svarte hun, og vippet hodet litt. “Prosjektet trenger ham. Og du vet veldig godt at din tilstedeværelse her alltid bare har vært et middel til et mål. »
De ordene traff mannen min som et slag. Han vaklet litt bakover, og foten gned mot kanten av metallstrukturen, løsnet små skruer som falt ned i det lysende avgrunnen. Instinktivt holdt jeg babyen inntil brystet, kjente varmen fra huden hans mot halsen, og lovet meg selv at jeg heller ville kaste meg ut i tomrommet enn å levere sønnen min til denne slangegropen.
Plutselig begynte midtpanelet ved siden av svigermoren min å pipe voldsomt. Nedtellingen jeg hadde sett på skjermene hadde nådd tre minutter, og lysene på reaktoren hadde plutselig skiftet fra blått til en truende oransje-gul. Bakken under føttene våre begynte å riste, en dyp vibrasjon steg opp til fotsålene våre.
“Systemet har kollapset!” ropte en av de hettekledde mennene bak oss. “Du må hente ut målet umiddelbart!”
Broren min kastet seg fremover, med geværkolben i hånden for å avvæpne mannen min, men før pistolen nådde ham, unngikk mannen min med overraskende smidighet og dyttet inntrengeren bort fra skulderen. I sjokk mistet broren min balansen på den smale gangbroen. Jeg utnyttet dette øyeblikket av forvirring og dro mannen min sin arm mot en nødstige festet til veggen i gropen, et teknisk tilgangspunkt som virket forlatt.
“Hopp!” — ropte jeg mens jeg hoppet opp på vedlikeholdsplattformen nedenfor uten å se meg tilbake.
Av sjokket over det to meter lange fallet knaket knærne mine, men jeg holdt babyen fast i armene mine og beskyttet hodet hans med haken. Mannen min falt ned ved siden av meg et sekund senere, skrek av smerte mens han vrikket ankelen. Over oss runget skudd mot metallkonstruksjonen, og gnister falt over oss.
Vi hastet, snublet og beveget oss gjennom vedlikeholdslinjene, kun ledet av de blinkende gulaktige blinkende lysene. Lukten av brent ble sterkere for hvert sekund, et tegn på at hovedpanelets feil ødela kretsene i hele komplekset.
Ved første sving oppdaget vi en pansret dør som ledet til en underjordisk tunnel kantet med forlatte jernbanespor. En svak månestråle sildret gjennom et rist i taket og avslørte utgangen til skogen som omga eiendommen. Lettelsen var kortvarig.
Ved togskinnene, under det svake månelyset, sto en person jeg aldri hadde forventet å se der.
Det var faren min. Mannen vi hadde begravet for fem år siden, kledd i den samme svarte frakken, med walkie-talkie i hånden og stirrende på oss med et uttrykk uten overraskelse, bare fylt med en fryktelig og kalkulert forventning.
