En gravid kvinne kjører bil sammen med en bevisstløs tigger til sykehuset. Og da hun kom ut av herskapshuset neste morgen, var hun fullstendig sjokkert. Regnet faller på motorveien mellom Mexico og Toluca som om himmelen vil viske ut verden. I den pansrede lastebilen grep Valeria Ríos tak i den lukrative magen sin. Babyen rullet rundt, sannsynligvis med skjelvingen hun hadde prøvd å skjule i flere timer. Ved siden av henne, i baksetet, gjorde lukten av nytt skinn og dyr parfyme henne kvalm. —Senk farten, Humberto,” sa hun med en trøtt stemme. “Ingenting å se.” Mannens sjåfør var uresponsiv. Han tok bare tak i rattet og så ut av bakvinduet med samme uttrykk som alle i huset hadde: frykt. Etter en stund falt mørket foran frontlysene. Det kom et høyt brøl.
Lastebiler som ruller i tåken. Valeria hoppet ut, tok akkurat sikkerhetssetet, pusten hennes satte seg fast. Selvstyrke er raskere enn smertefullt: hun griper magen. —Stopp! —ropte hun. —Du har kjørt over ham! Humberto trykket på gasspedalen. Lastebilen var skadet rett ved fortauet, regnet strømmet inn som små slag. Gjennom vinduet så Valeria en person ligge på veikanten. —Åpne døren. Føreren beveget seg ikke. —Frøken Valeria… Det er ingenting vi kan gjøre. Hun drar i håndtaket. Den sitter fast. —Åpne døren! —Don Rodrigo dreper meg—hvisket Humberto, blek. Mannen kom ut av intet. Han er en fryktinngytende eiendomsmagnat midt i Mexico by. I begynnelsen bodde de i en liten leilighet i Del Valle. De spiste fort, drømte om barna, og planla å anmelde bøker hjemme som de ikke hadde råd til.
Hun jobber som designer og gir ham penger til bruk for første gang. Men penger hjelper ikke. Det svekker ham. Rodrigo sluttet å se på henne som en kone og begynte å behandle henne som en dekorasjon. Han velger klærne hennes, vennene hennes, timeplanen hennes. Inne i lastebilen følte Valeria seg kvalm. —Senk farten, Humberto,” sa hun med en trøtt stemme. “Ingenting å se.” Mannens sjåfør var uresponsiv. Han tok bare tak i rattet og så ut av bakvinduet med samme uttrykk som alle i huset hadde: frykt. Etter en stund falt mørket foran frontlysene. Det kom et høyt brøl. Lastebiler som ruller i tåken. Valeria hoppet ut, holdt så vidt i sikkerhetssetet, pusten hennes satte seg fast. Selvstyrke er raskere enn smertefullt: hun griper magen. —Stopp! —ropte hun. —Du har kjørt over deg selv! Humberto trykket på gasspedalen.
Lastebilen var skadet rett ved fortauet, regnet strømmet inn som små slag. Gjennom vinduet så Valeria en mann ligge på veikanten. —Åpne døren. Føreren beveget seg ikke. —Fru Valeria… Det er ingenting vi kan gjøre. Hun drar i håndtaket. Den sitter fast. —Åpne døren! —Don Rodrigo dreper meg—hvisket Humberto, blek. Mannen kom ut av intet. Han er en fryktinngytende eiendomsmagnat midt i Mexico by. I begynnelsen bodde de i en liten leilighet i Del Valle. De spiste fort, drømte om barna, og planla å anmelde bøker hjemme som de ikke hadde råd til. Hun jobber som designer og gir ham penger til bruk for første gang. Men penger hjelper ikke. Det svekker ham. Rodrigo sluttet å se på henne som en kone og begynte å behandle henne som en dekorasjon.
England Den kvelden, under en middag på villaen Bosques de las Lomas, slo han henne bevisstløs foran alle fordi hun ikke smilte nok. —Hennes eneste oppgave er å få henne til å se elegant ut og bære Ifølge min arv—sa han i gangen, mens han grep hånden hennes til han etterlot seg et merke—. Ikke gjør meg flau med et helteansikt. Han beordret dem deretter til å ta henne til klinikken i byen. Som om hun var en tapt pakke. Nå, midt i en storm, dør en mann på veien, og Rodrigos frykt dominerer fortsatt selv sjåføren. —Humberto—sa hun, veldig sakte—. Åpne denne døren nå, ellers knuser jeg glasset. Forsikringsselskapet anket. Valeria gikk ut i regnet. Hun står foran en mann som ligger på gulvet, med den ene hånden på magen og den andre som prøver å skjule seg for vinden. Mannen så ut som en av de usynlige mennene, sovende under broen, og den unngikk å se på. Valeria knelte ned i gjørma. —Sir… Kan du høre meg? Han snudde hodet med stor anstrengelse. Ansiktet hans var skadet, huden var frossen, men da han puttet fingeren i halsen, kjente han et svakt hjerteslag. I live. Han tar av seg sin eksklusive genser, en veldig dyr dress som Rodrigo kjøpte til henne i Paris, og tar den på mannen. —Humberto! Vær så snill, hjelp meg! Føreren nærmet seg med avsky. “Frue, vær så snill, den er full av blod. —Hjelp meg å løfte ham opp! De dro ham til varebilen. Da de satte ham i baksetet, smurte blod og gjørme den hvite huden hans. Humberto ropte som om noen var blitt
