FRA 1

«Ikke tro at du er en god forretningskvinne, Mariana! Uansett hvor mye penger du har, vil du alltid bare være en enkel frisør!» ropte svigermoren min og slo neven i bordet foran hele familien.

Mannen min, Diego, så ned. Jeg satte rolig vannglasset mitt på duken.

– Du har rett, Doña Elvira. Jeg jobber med hår. Det morsomme er at teatret der du hevder å ha vært en stjerne har kjøpt parykker av meg i fem år.

Stillheten var deilig.

Svigermoren min hadde jobbet i flere tiår som teatersminkutist i Guadalajara. Hun elsket å mimre om årene sine blant skuespillere, kostymer og garderober. Men hun kunne aldri akseptere at jeg hadde gjort det samme yrket til en vellykket bedrift.

For femten år siden startet jeg i en liten, fuktig butikk nær sentrum av Guadalajara. For å betale den første husleien solgte jeg smykkene mine og klippet av den lange brune fletten min.

Jeg solgte den ikke. Jeg oppbevarte den under en glasskuppel, på en rød pute, som en påminnelse om hva jeg hadde ofret.

Med tiden begynte mine høyrer å lage parykker for teaterselskaper, filmproduksjoner og kvinner som hadde mistet håret under medisinske behandlinger.

Etter å ha inngått en stor kontrakt med et produksjonsselskap, hadde jeg elleve millioner seks hundre tusen pesos tilgjengelig for å oppfylle min største drøm: å kjøpe en gammel teaterverkstedbygning og gjøre den om til en skole og fabrikk.

Nyheten hadde fremkalt en merkelig reaksjon hos svigermoren min.

– «Don Salvadors verksteder, nær sentrum?» spurte han den kvelden.

– Nøyaktig.

For første gang mistet Doña Elvira sitt vanlige smil.

Hadde et annet problem.

Inés, min tidligere forretningspartner, ville også kjøpe bygningen. For mange år siden hadde jeg kastet henne ut av bedriften fordi hun prøvde å selge syntetiske parykker til syke pasienter som om de var laget av naturlig hår.

Da vi møttes under et besøk på eiendommen, smilte hun til meg med leppestiften på.

– Vær forsiktig, Mariana. Noen ganger forsvinner penger akkurat når du trenger dem som mest.

Ikke noe viktig.

Kort tid etterpå ba svigermoren min meg om å ansette Lucia, en tjueto år gammel jente, datteren til en bekjent av henne.

Lucia hadde usedvanlige hender for hårflekking, selv om hun så ut til å bli redd hver gang telefonen hennes ringte.

En dag hjalp hun til med å lage en parykk til en lærer som var ferdig med kreftbehandlingen.

Da kvinnen så seg i speilet og begynte å gråte av glede, gråt Lucia også.

Så lærte jeg henne hvordan hun skulle brodere en liten rød blomst under foret på parykkene våre.

«Det er vår hemmelige signatur», forklarte jeg. «Selv om ingen ser den, vil vi alltid kunne gjenkjenne hva hendene våre gjorde.»

To uker senere organiserte svigermoren min et besøk på verkstedet med flere venner fra teatret.

Mens alle prøvde parykker, oppdaget jeg Doña Elvira som lente seg over glasskrukken.

– For en vakker flette! Kan du la meg holde den?

– Nei, frue. Det er det eneste her som ingen har lov til å røre.

Øynene deres holder ut.

– Du overdriver. Til syvende og sist er det bare hår.

Den kvelden ble Lucia igjen for å avslutte verkstedet.

Neste morgen kom jeg tidlig, drakk kaffe og gikk mot vinduet.

Campana følger all veien.

Også rødkålen.

Men fletten min var forsvunnet.

Jeg sjekket sikkerhetskameraet umiddelbart.

Noen hadde vendt henne mot veggen.

Og da jeg sjekket tilgangsloggen, oppdaget jeg at den siste personen som hadde vært inne i verkstedet var Lucia.

Han ringte kontoret mitt.

— Estás despedida. Du presenterer en oppsigelse.

Jenta begynte å gråte.

– Fru Mariana, vær så snill … Du forstår ikke hva de tvang meg til å gjøre.

Jeg var ubevegelig.

– Hvem var du forpliktet til?

Lucia dekket for munnen og ristet på hodet.

Før jeg rakk å svare, ringte telefonen min.

Jeg var søsteren min.

Og det første han sa, fikk meg til å fryse til beins:

– Mariana, hvis du vil beholde mannen din og kjøpe den bygningen, bør du lære deg å dele det du har.

FRA 2

«Truer du meg?» spurte jeg.

– Jeg gir deg et råd, kjære. Det finnes kvinner som mister alt fordi de ikke hjelper familiene sine.

Doña Elvira Colgó.

Da Diego kom tilbake den kvelden, visste han allerede om Lucias oppsigelse.

– Mamma sier at du ydmyket en uskyldig jente på grunn av en gammel flette.

– Den fletten forsvant fra verkstedet mitt. Og noen tuklet med kameraet.

– Du tenker alltid det verste om alle.

Jeg så på ham i flere sekunder.

– Skal du også si at moren din ikke hadde noe med det å gjøre?

Ikke noe svar.