Kapittel 1 – Skyggene av Rossi-eiendommen
Den tunge ståldøren åpnet seg med en matt metallisk knirk som gjallet gjennom de fuktige, underjordiske steinkorridorene i det skjulte fengselet. Støvpartikler danset i den svake lysstrålen som kom fra korridoren i vestfløyen, og lyste opp et rom som motsa alt jeg trodde jeg visste om barndomshjemmet mitt. Hjertet mitt hamret, hvert slag minnet meg brutalt om den mørke sannheten som kom over meg.
Min mor, Elena Rossi, fikk det bygget. Rett under de overdådige stuene, familieportrettene og de polerte marmorgulvene på mafiaeiendommen vår, hadde hun gravd en grav av betong og jern.
“Dante,” mumlet en svak, skjelvende stemme, som kom ut av det absolutte mørket i det fjerneste hjørnet.
Jeg frøs, lommelyktens stråle blinket i hånden min mens jeg skannet rommet. Der, sammenkrøllet på en smal, boltet sykehusmadrass, med et tynt grått teppe over skuldrene, lå Grace.
Hun lignet ikke på den strålende kvinnen som hadde smilt til meg på en videokonferanse måneder tidligere, og vist meg babyens lyseblå rom. Huden hennes var gjennomsiktig, strukket over innhulte kinn. Leppene hans var sprukne og øynene, som en gang var så lyse, var sirklet, merket av uker, til og med måneder, med fysisk og psykisk lidelse. Men den hovne magen var fortsatt der, et gripende vitnesbyrd om barnet hun hadde beskyttet i et ekte helvete.
“Grace,” hvisket jeg mens jeg knelte ned og løp over det kalde betonggulvet. Jeg mistet lommelykten, hendene hang over skuldrene hennes, redd for at en for plutselig berøring kunne knuse henne som glass. “Å, herregud… Grace. Jeg er her. Jeg er så lei meg. Jeg er veldig nær. »
Grace rykket voldsomt til, løftet en skjør arm for å beskytte ansiktet som om hun ventet et slag fra en vakt. Da lysstrålen lyste opp ansiktet mitt, gispet hun. Hun blunket én gang, to ganger, som om hun nektet å tro på virkeligheten som utspilte seg foran henne.
“Dante…?” stønnet hun, stemmen brast til en hes en. “Er det… Er det virkelig deg? Eller drømmer jeg fortsatt? »
“Det er meg. Det er virkelig meg,” hvisket jeg, tårer brant i øynene, mens jeg klemte henne.
Hun falt sammen mot brystet mitt, hulket svakt—ikke av lettelse i starten, men av den skremmende utmattelsen til en som hadde stirret inn i avgrunnen av forlatelse i månedsvis og trodd seg glemt av verden. Fingrene hans grep febrilsk tak i stoffet på skjorten min, neglene gravde seg inn i ryggen min.
“Moren din… Grace hulket mot skulderen min, ordene strømmet ut i en rykkete strøm. “Hun sa at du valgte foreningen over oss. Hun sa at du hadde signert skilsmissepapirene, at du ikke ville ha barnet… Hun tok telefonen min fra meg første dag. Hun låste meg inne her, i mørket, Dante. Hun sa at ingen noen gang ville komme og lete etter et spøkelse. »
En iskald og dødelig raseri strømmet gjennom årene mine, frøs blodet mitt og forvandlet sorgen til et sylskarpt, glødende raseri. Min mor hadde ikke bare forrådt vår familiekode; Hun hadde forsøkt å viske ut kvinnen jeg elsket og barnet som bar mitt blod, alt under falsk påskudd av å beskytte familiens brutale dominans.
“Hun løy,” hvisket jeg kraftfullt mot håret hennes, kysset henne på tinningen mens hånden min instinktivt hvilte på den runde magen hennes. “Hun løy om hvert eneste ord. Du kommer aldri, aldri tilbake til det mørke rommet. Vi drar herfra i kveld. »
Plutselig åpnet den tunge ståldøren ved inngangen til cellen seg mer.
Fottrinn runget skarpt i betongkorridoren – jevne, rolige, akkompagnert av det karakteristiske klikket fra en sikring som løsner fra løpet på en pistol.
Jeg la forsiktig Grace ned på madrassen, reiste meg sakte opp og stilte meg foran henne som et skjold. Jeg trengte ikke snu meg for å se hvem som sto i døråpningen.
Moren min sto på terskelen, ryggen rett, det sølvfargede håret stylet til perfeksjon. I høyre hånd holdt hun en spesiallaget sølvfarget Beretta 9mm, ansiktet hennes var blottet for morslig varme eller hengivenhet. Han var ansiktet til syndikatets egentlige mester: kald, kalkulerende og fullstendig grusom.
“Jeg har alltid lært deg å være grundig, Dante,” sa Elena Rossi med myk stemme, som ekkoet mot de fuktige steinveggene. “Det er synd at du arvet farens sentimentalitet i stedet for min disiplin. Du burde ha blitt i Europa. »
Kapittel 2 – En mors svik
Stillheten i fengselets underjordiske celle hadde blitt så tung at den var forgiftet, gjennomsyret av historien om svik og blod som hadde bygget Rossi-imperiet.
