Ingen lo.
Bare ut fra det skjønte man at stemningen på standplass var mer spent enn den kjedeligste briefing.
Jeg sto ved en svart utstyrskoffert bakerst på betongplattformen, med en hånd plassert på en bærbar telemetriterminal, mens vindkast på åtti kilometer i timen ristet i ermene på feltuniformen min. Nedenfor strekte testfeltet seg over kilometer med bleke saltsletter og brune knoller. Varmen begynte allerede å stige opp fra dalbunnen i flimrende bølger, selv om morgenluften i vår høyde fortsatt hadde et iskaldt bitt.
Fire tusen fem hundre meter unna fungerte en pansret slede som bevegelig mål på den uttørkede innsjøbunnen.
Hvor jeg sto, så den mindre ut enn en negl.
Tjue av hærens beste skarpskyttere som var tildelt denne demonstrasjonen, hadde prøvd seg.
Så langt hadde ingen treft målet.
Det var nettopp derfor observasjonsbunkeren bak ryggen vår plutselig var blitt tyst som i en kirke.
Bak skuddsikre glassruter sto en firstjerners general, innkjøpsansvarlige offiserer, våpenspesialister og flere utenlandske militærattasjer. De hadde reist til Black Ridge for å evaluere en ny plattform for langdistanseskyting som utviklingsteamet mitt hadde brukt år på å finpusse.
Skarpskytterne trodde de testet en vanlig rifle.
De tok grundig feil.
Det man testet gjennom dem, var alt som lå i forkant.
Miljømodelleringen. Den optiske integrasjonen. Materialstyrken. Den ballistiske prediksjonen. Synkroniseringen av sensorene.
Kort sagt, dusinvis av ingeniørvalg som vanlige dødelige aldri legger merke til, med mindre et av dem svikter.
Jeg heter premierløytnant Mara Ellison.
Jeg var tjuesju år gammel, en meter og sekstifem høy, og var offisielt tilknyttet avdelingen for avansert våpenutvikling som ballistikingeniør.
Det var den eneste linjen i mappen min som de fleste tilstedeværende på kammen hadde lov til å lese.
Tydeligvis hadde ikke kaptein Grant Mercer engang giddet å lese så langt.
Han kom bort mens jeg overvåket vinddataene som rullet over skjermen min.
Mercer var høy, bredskuldret, og gikk rundt med den irriterende selvtilliten til dem som forventer at hvert eneste rom forvandler seg bare de trer inn. Han ble ansett som en av divisjonens stigende stjerner. To stridsoppdrag bak seg. Feilfrie evalueringsrapporter. Og et nær forestående opprykk til major.
Kombinert med et ego så blankpuset at man kunne speilet seg i det.
Han kastet et blikk på teknikerkofferten min.
Så på meg.
Før han lot blikket falle tilbake på databoksen.
«Har du gått deg vill, løytnant?»
Noen skyttere som sto i nærheten, kvelte en latter.
Jeg tok ikke øynene bort fra skjermen.
«Nei, kaptein.»
Mercer slapp ut en liten, undertrykt klang av en stønnende humring.
«Det er ikke her vi driver med folkeopplysning om vitenskap.»
«Det har jeg lagt merke til.»
Svaret ga meg noen diskré smil fra teknikerne bak meg.
Mercers ansikt stivnet.
Han tok et skritt nærmere.
«Høyere kommando er kommet hit for å evaluere operatører i felt,» sa han med hard stemme. «Ikke for å glane på et prosjekt fra en vitenskapsmesse.»
Jeg så til slutt opp på ham.
Blikket hans glidde et øyeblikk over skuldrene mine, deretter hendene mine.
Han fikk øye på de gamle hardhudete flekkene ved basen av fingrene mine.
I en brøkdel av et sekund vaklet uttrykket hans.
Nysgjerrighet, kanskje.
Før hans naturlige arroganse kom og begravde alt sammen.
