DEL 1

Carmen Navarro sto urørlig ved inngangen til det reserverte rommet. Svigerdatteren hadde plassert vesken sin på den eneste ledige stolen ved sengegavlen. Det var middagen som ble arrangert for å feire at Álvaro, hans sønn, nettopp hadde blitt partner i et arkitektstudio i Madrid. Carmen hadde valgt restauranten i Jorge Juan-gaten, reservert rommet og lagt igjen kortet sitt som garanti.

“Er du seriøs?” spurte han.

“Ikke ødelegg kvelden. Du vet at viktige folk kommer hit.

Flere personer så på serviettene. En kollega av Álvaro lo nervøst. Ingen la posen bort. Og Álvaro, upåklagelig i sin marineblå jakke, fortsatte å skjære et stykke brød.

Carmen husket en annen spisestue: det lille kjøkkenet i leiligheten de hadde leid i Vallecas da Álvaro var liten. Under stormer løp gutten for å gjemme seg sammen med henne. Carmen varmet opp melk, strødde kanel på to brødskiver og serverte dem på en blå tallerken, fliset på den ene siden. Sønnen hennes spiste ikke før hun satte seg ved siden av ham.

Den kvelden hadde sønnen hennes for første gang ikke funnet en stol til moren sin.

“Nyt middagen,” sa Carmen.

Han tok på seg frakken og gikk ut uten å heve stemmen. Fra fortauet så han Beatriz innta det ledige stedet og skåle. Carmen ringte nummeret til Alicia Romero, advokaten som hadde forsvart selskapet hennes i 16 år.

“Aksepter tilbudet,” ba han. Jeg vil selge Rutas del Henares.

De hadde forhandlet med en distribusjonsgruppe i 8 måneder. Det endelige forslaget utgjorde 7 200 000 euro. Carmen hadde startet virksomheten ved å kjøre en leid varebil, sjekke inn ved daggry og levere Álvaro på skolen før hver rute. Nå hadde de lagerbygninger i Coslada, nasjonale kontrakter og 63 arbeidere. Sønnen visste at han jobbet med transport, men han hadde knapt vist interesse for noe annet.

“Vil du ikke tenke på det til i morgen?” spurte Alice.

“Jeg har tenkt på andre altfor lenge.

Deretter ringte han restaurantsjefen og trakk tilbake tillatelsen til å belaste middagen på kortet sitt. Han forbød dem ikke å servere noe: han gjorde det bare klart at lovforslaget tilsvarte dem som satt ved bordet.

Klokken 22:06, allerede i leiligheten sin i Chamberí, ringte telefonen.

“Mamma, vi har et problem. Det er 486 euro, og de sier at du ikke skal betale,” utbrøt Álvaro.

Bak henne lød Beatriz sin stemme:

“Si til ham at han må slutte å spille offer og gjøre det for en gangs skyld!”

Carmen så på den gamle blå tallerkenen hun fortsatt hadde i skapet.

“Sett hendene fri, Álvaro. Jeg har noe å si foran alle.

Han forklarte at han hadde gitt instruksjoner om å akseptere salget, og at fra det øyeblikket kunne ingen fortsette å regne med selskapets penger som om det var en forventet arv. Beatriz forble taus. Álvaro begynte å protestere.

Deretter sendte Alicia ham et hastedokument: kjøperen hadde nettopp indikert en utbetaling på 38 400 euro fra bedriftskontoen. Ordenen bar navnet Álvaro.

Og destinasjonen var et byggefirma eid av Beatriz’ bror.

DEL 2

—Álvaro, hvorfor har du sendt 38 400 euro til Reformas Robles? spurte Carmen, fortsatt med telefonen på høyttaler.

På den andre siden forsvant maset. Beatrice svarte foran ham:

—Det er et fremskritt i arbeidet. Ikke lag en liten forestilling til.

—Et verk av mitt selskap eller av huset ditt i Pozuelo?

Álvaro mumlet at de kunne snakke om det neste dag. insisterte Carmen. Svigerdatteren hennes innrømmet til slutt at Sergio, broren hennes, pusset opp villaen paret hadde kjøpt med pant, og at de måtte betale ham for ikke å miste materialreserven.

“Det var et lån,” sa Alvaro. Jeg tenkte å gi det tilbake til deg når vi solgte huset.

“Hvor er kontrakten?” Hvem godkjente det?

Sønnen forble taus. Carmen forsto at det ikke lenger var et enkelt tillitsbrudd. For noen måneder siden, under rehabilitering etter kneoperasjonen, hadde hun latt Álvaro gå gjennom noen regninger for å hjelpe henne. Han hadde aldri gitt ham makt til å overføre midler. Hun husket ettermiddagene da han dukket opp på kontoret med snacks og lovet å ta seg av alt mens hun gikk rundt på krykker. Den oppmerksomheten hadde virket for ham som et bevis på hengivenhet. Nå lurte han på hvor mye som hadde vært hengivenhet og hvor mye som hadde vært en mulighet.

“Mamma, du har alltid sagt at alt dette skulle være for meg.

“Jeg sa jo at jeg ville gi deg muligheter.” Ikke at du kunne ta penger som også tilhører arbeidet til 63 personer.

Samtalen ble avsluttet da Beatriz ropte at Carmen ville ende opp alene. Hun svarte uten å bli opprørt:

“I kveld var jeg alene omgitt av folk.