DEL 2
Julián kom tilbake fire dager senere med tre kilo tørket kjøtt og Rosa sovende mot seg. Han ba ikke om tillatelse til å gå inn i Josefinas gårdsplass. Han løftet pakken som om han betalte en gjeld.

“Jeg jaktet på en hjort nær bekken.” Det blir for mye for oss.

Josefina forsto hva som lå bak stoltheten hennes. Det var ikke en gave, men en verdig måte å gjengjelde på.

“Da kom inn.” Det er kaffe.

Rosa så allerede bedre ut. Hun hadde sluttet å kaste opp og sov i nesten fire timer i strekk. Josefina laget kaffe og varmet opp noen tortillas, men hun la merke til at Julián kuttet dem i biter som var for små, som om han hadde for vane å late som han var sulten.

Uten å spørre om hans mening, serverte hun bønner på en annen tallerken og satte den foran ham. Julian ville protestere.

“Det tørkede kjøttet betaler for måltidet,” sa Josephina.

“Kjøttet var verdt mindre enn 82 pesos.

“Da ordner du noe neste gang.” Her betaler du ned gjelden din ved å jobbe, ikke ved å besvime.

Julian spiste. Før han gikk, ryddet han av tallerkenen, vasket koppen og rettet stolen. Josefina la merke til disse gestene fordi hun hadde kjent menn som, etter å ha holdt takketaler, etterlot alt i rot da de dro.

For første gang snakket Julián om Elena uten å skjule navnet hennes. Han sa at hun førte regnskapet til ranchen, at hun kunne kjenne igjen en syk ku på avstand, og at hun hadde valgt navnet Rosa fordi hun ønsket at datteren skulle vokse opp sterk, selv i et tørt land.

“Hver kveld prøver jeg å finne ut hva jeg gjorde galt,” sa hun. “Men jeg finner ingen å skylde på.”

“Tap uten skyld veier tyngre,” svarte Josephine. “De har ingen steder å gå.”

Julian kom tilbake seks dager senere for å reparere et skadet gjerde han hadde sett nær innhegningen. Han kom så tilbake med egg, og deretter med tre for å forsterke låvedøren. Josefina fant alltid nok mat til én mann til.

Ingen beskrev hva som skjedde, men Rosa begynte å kjenne igjen huset, Josefinas stemme og urtebuketten som hang over kjøkkenet. Jenta roet seg da Josefina la armen rundt skuldrene hennes og sakte gikk ut i gangen.

Da han så henne, virket Julián å føle både lettelse og skyld.

“Du trenger ikke bære henne hver gang hun gråter.”

“Jeg bruker den ikke fordi jeg må.”

“Det er det som bekymrer meg. Folk gjør tjenestene de tilbyr om til kjeder.

“Jeg er ikke folket, Julián. Og du trenger heller ikke å gjøre hver vennlig handling om til gjeld.

En ettermiddag, mens Julián prøvde å legge bort regnskapsboken som Elena hadde etterlatt, plasserte han Rosa på fanget til Josefina. Den lille jenta løftet hånden, grep en av fingrene hennes og nektet å slippe.

Josefina kjente noe som ennå var glemt røre på seg i brystet. Julián så ham, men så ned i boken for ikke å forstyrre øyeblikket.

“Summen av linje 12 er feil,” sa Josephina.

“Jeg så også at Rosa nettopp valgte deg,” svarte han.

“Babyer fanger alt de finner.

“Ikke sånn.

Rykter begynte å sirkulere samme uke. Nora Beltrán, eieren av pensjonatet, så Juliáns vogn to ganger foran Josefinas hus. På søndager ble det sagt at enken kjøpte seg tjenester fra en mann tretten år yngre enn henne.

På mandag planla Julian å beholde huset sitt.

På tirsdag var det klart at Rosa ble brukt som agn i en svindel.

Den grusomste versjonen kom fra Matilde, Tomás’ søster. Hun gikk inn i sybestikkbutikken uten å si hei og la et portrett av den avdøde på disken.

“Broren min har ikke vært begravet på tre år slik at du kan gjøre huset hans om til et fristed for en opportunist.

Josephina holdt hendene stille.

“Tomás og jeg bygde dette huset. Jeg ble ferdig med å betale ned gjelden selv.

“Familien snakker.”

“Familien kom ikke da taket kollapset, da hoppa døde, eller da det ikke var nok penger til å så avlingene.

“Du skryter.” Alle vet at en slik mann aldri ville sett på en kvinne som deg hvis han ikke trengte noe.

Denne frasen vekket et gammelt sår til live, men Josefina lot ikke Matilde se henne blø.

Hun husket de to gangene Tomás’ familie hadde foreslått å selge huset etter begravelsen, som om en barnløs enke bare var en midlertidig beboer i sitt eget liv. Hun husket også at ingen hadde brakt henne mat i løpet av de åtte dagene da hun, feberaktig, fortsatte å ta seg av sytilbehøret fra sengen.

“Da får jeg finne ut sannheten.” Jeg har overlevd mye verre enn en samtale mellom feige foreldre.