DEL 1
“Jeg trenger deg ikke lenger.” Signer og dra før i morgen.
Sebastián Rivas la dokumentet på marmorbordet som om han kastet en enkel kvittering. Han ropte ikke. Han ba ikke om unnskyldning. Han hadde ikke engang anstendighet nok til å se på skyldfølelsen hennes.
Sittende overfor ham i spisestuen i denne luksuriøse leiligheten i Santa Fe, holdt Melina blikket limt til de hvite lakenene.
Skilsmisseavtale.
Ved hans side sto Renata, hans frue, en ung kvinne i rød kjole, med lange negler og et triumferende smil hun ikke prøvde å skjule. Hun hadde en hånd på Sebastiáns arm, som for å markere hans territorium.
Sittende i sofaen så Doña Beatriz, Sebastiáns mor, på scenen med kald tilfredshet.
“Endelig tar du det riktige valget, sønn,” sier han og justerer perlene rundt halsen. “Denne jenta er ikke laget for denne familien. Hun har ikke engang et etternavn. »
Melina svarte ikke.
Ordet “familienavn” strøk mot brystet hans som et gammelt arr.
Hun mistet foreldrene sine da hun var 6 år gammel i en bilulykke på veien til Puebla. Hun vokste opp med fjerne slektninger, i lånte rom, omgitt av voksne som snakket om henne som om hun var en byrde.
Derfor, da Sebastian dukket opp i livet hennes og lovet henne at hun aldri skulle være alene igjen, trodde hun på ham.
Han trodde for mye på det.
“Ikke se på meg sånn,” sa Sebastian og lente seg tilbake i stolen. “Vi har snakket om det før. Min fremtid krever en presentabel kvinne. Renata vet hvordan hun skal gjøre det i mitt miljø. Du… Du har alltid vært en takknemlig foreldreløs. »
Renata lo lavt.
“Å, beklager, Melina, men ærlig talt, det var bare et tidsspørsmål. En mann som Sebas kunne ikke vært sammen med noen som ikke bidrar med noe i livet hans for alltid.
Doña Beatriz claqua la langue.
“Hun kunne ikke engang gi ham noen barn.” Fem års ekteskap for ingenting. Så mye sorg, så mye lidelse, men hva er poenget med en respektabel familie?
Sébastien skjøv en fjær mot Mélina.
— Sukk. Jeg gir deg 20 000 pesos så du kan finne et lite rom. Ikke si at jeg er et dårlig menneske.
Melina så opp.
Alle tre forventet tårer.
De forventet bønner.
De forventet å se henne kollapse, slik de hadde sett henne gjøre så mange ganger i stillhet når Sebastián kom og luktet på andres parfyme eller når Beatriz sendte henne for å servere kaffe på familiesammenkomster som om hun var ansatt.
Men den natten var det ingen frykt i øynene hans.
En merkelig ro, ganske enkelt.
Han tok pennen.
Han signerte.
Blekket gled gjennom papiret uten å skjelve.
Sebastian blunket, forvirret. Renata sluttet å smile et øyeblikk. Doña Beatriz rynket pannen, ukomfortabel med uventet verdighet.
Melina ga dem bladene tilbake.
“Som du ønsker,” sa hun mykt. “Denne lille foreldreløse jenta kommer til å forsvinne.”
Sebastian brast ut i latter.
“Ikke vær tøff, min kjære. Om tre dager ringer du meg fra en lastebilsjåførs rasteplass og ber meg om å la deg komme tilbake. »
“Eller fra et internat,” la Renata til, underholdt.
Doña Beatriz reiste seg med grusom eleganse.
“Jeg skal få alt rengjort i morgen.” Jeg vil ikke at lukten av fattigdom skal henge igjen i dette huset.
Melina reiste seg og gikk til soverommet.
I skapet var koffertene hans allerede klare.
Ikke fordi Sebastian hadde tatt henne på senga.
Men fordi hun allerede visste det.
Jeg kjente Renata.
Jeg kjente hotellene i Polanco.
Jeg var klar over de falske fakturaene som ble fakturert til selskapet.
Jeg var klar over bestikkelsene som ble betalt i forbindelse med Reforma-ombyggingsprosjektet.
Og hun visste noe ingen av dem hadde forestilt seg: etasjen de gikk på, lønnen Sebastián skrøt av, og Doña Beatriz sin butikk var alle, på en eller annen måte, avhengig av gruppen selskaper hun hadde holdt hemmelig i årevis.
Mens jeg la bort den siste genseren, åpnet døren seg plutselig.
Sebastian kom inn med et glass whisky i hånden. Renata fulgte etter ham, klamret seg til ryggen hans. Doña Beatriz kikket også inn, ivrig etter å være vitne til den endelige ydmykelsen.
“Se på dette,” sa Sebastian. “Så lydig hun er! Når de jager henne, beveger hun seg raskt. »
“Ta alt,” sier Renata. “Dette kammeret trenger en ny start. Jeg tar med klærne mine i morgen. »
Melina stopper gyldigheten.
“Ikke bekymre deg. Jeg tar med alle tingene mine i kveld.
Sebastian sluttet å le.
“I kveld?” Og hvor skal du? Ingen venter på deg utenfor.
Melina smilte da.
“Du tror det.
La sonnette a retenti.
Skarpt.
Sec.
Alle tre forble urørlige.
“Hvem i all verden kommer på denne tiden?” mumlet Sebastian.
Melina åpnet baksiden av skapet og tok ut en svart stresskoffert, tung, skinnende ren, låst med en kombinasjonslås.
