fedre, hjem og brødre. Hun vet hvordan hun skal gjenkjenne smerte selv når det ser ut som sinne. Men i intervjuene, da de hørte stemmen til Valeria, en senior kvinne, smilte de alle. “Ok, ikke sant?” spurte hun frøken Marisol, kusinen sin, fra kjøkkenet. “Dra til helvete. Du er fantastisk.” “Vær flott uten å betale husleie.” Telefonen hennes ringte i det øyeblikket. Det var en melding fra en eldre lærer. “Valeria, en familie med en berømt stemme søker hjelp til en treåring. En mental situasjon. 49 omsorgspersoner har sagt opp. Barn har snakket lenge. Barna snakket ikke lenger.” Men desperate menn har ingen stolthet. Det finnes bare frykt. Og Alejandro var også redd for å miste sønnen sin. Hun svarte med bare ett ord: “Tid.” På den andre siden av byen,
i en liten leilighet i Portales-området, satt Valeria Robles foran datamaskinen sin og så på et nytt avslagsbrev. “Takk for interessen. Vi har bestemt oss for å gå videre med en annen kandidat hvis profil passer best til våre behov.» Valeria lukket øynene. Det var feil nummer 32. Hun lukket øynene. Det var feil nummer 32. Hun lukket øynene. Det var feil nummer 32. Hun lukket øynene. Det var feil nummer 32. Hun fortalte en senior kvinne, som Valeria Robles kjente, at «det var fantastisk.» “Ok, ikke sant?” spurte hun frøken Marisol, kusinen sin, fra kjøkkenet. “Dra til helvete. Du er fantastisk.” “Vær flott uten å betale husleie.” Hun var på telefonen da. Det var en melding fra en eldre lærer. “Valeria, en familie med en berømt stemme søker hjelp til en treåring.
En mental situasjon. 49 omsorgspersoner har sagt opp. Hunnene har ikke snakket på lenge. Det var feil nummer 32. Valeria leste denne meldingen tre ganger. —Hva er galt? —spurte Marisol. —En tre år gammel gutt. Hold kjeft etter å ha mistet moren sin. Førti-ni omsorgspersoner har dratt. Marisol åpnet øynene. —Førti-ni? Det er gvel, en demon? Valeria smilte ikke. Det er noe i det nummeret som hindrer henne i å le. Førti-ni voksne kom inn i guttens liv og dro. Førti-ni forlatte, flere enn den eldste forlatte. —Det er ikke et umulig barn—hvisket Marisol. —Det er et ødelagt barn. —Og du skal appe? Valeria så på leiligheten sin, de tomme veggene, bunken med regninger, esken med terapeutiske materialer hun hadde kjøpt for sparepengene sine. Så så hun tilbake på meldingen.
—Ja—sa hun. Den gutten trengte ikke en vugge til. Han trenger noen som ikke er redd for sorgen hans. Neste morgen ankommer Valeria Mendoza-villaen med dressen, rene sko og håret flettet til en bylt. Porten åpnes uten et knirk, som om selv metall vet hvordan man oppfører seg i en rik manns hus. Kelneren, en vennlig mann ved navn Don Ernesto, hilser henne. —Du er psykoterapeut —sa Paulina, uten å skjule sine mistanker. “Ja, frue. —Veldig ung. —Det er nok energi og nok forberedelse til å vite når man skal være stille. Doña Mercedes blinket. —Gutten hadde avvist førtini personer. —Kanskje fordi de atten menneskene prøvde å fikse gutten før de forsto ham. Marisol holdt blikket. —Ikke helt. Ingen kan forstå et barns smerte. Men jeg vet hva et knust barn er,
når han savner noen og ingen lar ham huske. Jeg vet hva smerten ved et knust barn er. Og jeg vet at et knust barn aldri vil ødelegge huset. Noen ganger vil den at noen skal legge merke til den. —Doña Mercedes er stille. —Førti-ni personer har sluttet. Marisol åpnet øynene. —Førti-ni? Hva er det, en demon? Valeria smilte ikke. —Førti-ni? Hun kan ikke forstå det, hun kan ikke forstå. Hun kan ikke forstå det, hun kan ikke forstå. —Det er ikke et umulig barn—hvisket Marisol. —Det er et ødelagt barn. —Og du skal appe? Valeria så på leiligheten sin, de tomme veggene, bunken med regninger, esken med terapeutiske materialer hun hadde kjøpt for sparepengene sine. Så så hun tilbake på meldingen. —Ja—sa hun. sa hun. Den gutten trengte ikke en vugge til. Han trenger noen som ikke er redd for sorgen hans. Neste morgen ankom Valeria Mendoza-villaen med dressen, rene sko og håret flettet til en bunt. Porten åpnes uten et knirk, som om selv metall vet hvordan man oppfører seg i en rik manns hus. Kelneren, en vennlig mann ved navn Don Ernesto, hilser henne. —Du er psykoterapeut—sa Paulina, uten å skjule mistankene sine. “Ja, frue. —Veldig ung. —Gutten hadde avvist førtini personer. —Kanskje fordi de atten menneskene prøvde å fikse gutten før de forsto ham. Marisol holdt blikket. —Ikke helt. Ingen kan forstå det. Men jeg vet at et ødelagt barn ikke alltid vil ødelegge huset. Noen ganger vil den at noen skal legge merke til den. Jeg vet at den gang kunne ikke et knust barn alltid ønske å ødelegge huset. Noen ganger vil den at noen skal legge merke
