Ni 49 niñeras pudieron consolar menneskesønn av multimillionær… Og så skjedde dette

Ni 49 niñeras pudieron consolar menneskesønn av multimillionær… Og så skjedde dette. DEL 1 —Den gutten er umulig—skriker barnepiken mens hun går opp trappen i en gammel manns dress, øynene fulle av tårer og verdigheten knust. Bak henne, i hovedlobbyen til Mendoza-villaen, står en tre år gammel gutt på en kremfarget sofa, med en liten saks i hånden. Han peker ikke finger på noen. Han skrek ikke. Han gråter ikke. Han så bare på kvinnen med store, tomme, svarte øyne, som om han hadde sluttet å forvente noe godt fra voksne på lenge. —Santi, vær så snill—ropte barnepiken—. La oss komme oss ned derfra. Gi meg saksen, så kan vi snakke. Santiago Mendoza svarte ikke. Han har ikke sagt et ord på nesten halvannet år. Han åpnet saksen rolig og klippet silkegardinen som hang fra vinduet.

Ekkoet av stoffet som ble revet gjennom rommet var som et ordtak. —Jeg sier opp! —ropte barnepiken—. Jeg sier opp nå! Den gutten var den 40. Atten kvinner i løpet av seks måneder. Noen ble igjen på badet og ringte ektemannen hennes for å gråte. En annen person ble låst inne på badet og ringte mannen sin for å gråte. En annen dro etter et brev hvor hun sa at hun aldri hadde sett noen tristhet skjult under et stygt ytre. Men han vet ikke hva han skal gjøre med sin egen sønn. For hver gang han ser på Santiago, ser han Lucías øyne. Lucía, hans kone. Lucía, kvinnen som fylte huset med musikk, friske bougainvillea-blomster og latter. Lucía, den eneste som kan få Alejandro til å glemme telefonen sin for å spise.

Lucía, som døde av kreft da Santiago først begynte å snakke. Siden da har gutten sluttet å være den som løper over rommet, skriker «Pappa!» og blir en storm av stillhet. Han sa ingenting. Han klemmer ingen. Han gråter ikke. Han bare så på kvinnen med store, tomme, svarte øyne, som om han hadde sluttet å forvente noe godt fra voksne på lenge. —Santi, vær så snill—ropte barnepiken—. La oss komme oss ned derfra. Gi meg saksen, så kan vi snakke. Santiago Mendoza svarte ikke. Han har ikke sagt et ord på nesten halvannet år. Han åpnet saksen rolig og klippet silkegardinen som hang fra vinduet. Ekkoet av stoffet som ble revet gjennom rommet som et ordtak. —Jeg sier opp! —ropte barnepiken—. Jeg sier opp nå! Den gutten trengte en hjelper,

ikke en kvinne! I klasserommet i første etasje lukket Alejandro Mendoza øynene. Han er den 40. Atten kvinner i løpet av seks måneder. Noen ble igjen på badet og ringte ektemannen hennes for å gråte. En annen person ble låst inne på badet og ringte mannen sin for å gråte. En annen gikk sin vei etter et brev og sa at hun aldri hadde sett noen tristhet skjult under et stygt ytre. Alejandro, eieren av Mendoza-gruppen, en av de mest forferdelige menneskene i Mexico by, kan få et møterom til å vibrere bare med et høyt øyenbryn. Han kjøpte selskapene i løpet av halvannet år, og sto overfor million-dollar søksmål, ferske bougainvillea-blomster og latter. Lucía, hans kone. Lucía, kvinnen som fylte huset med musikk, friske bougainvillea-blomster og latter. Lucía, den eneste som kan få Alejandro til å glemme telefonen sin for å spise.

Lucía, som døde av kreft da Santiago først begynte å snakke. Siden da har gutten sluttet å være den som løper over rommet, roper «Pappa!» og blir en storm Bilder tatt av moren hans. Alejandro ansatte fagfolk, terapeuter, seniorlærere og barnepiker anbefalt av de rikeste familiene i Las Lomas. De kom alle med grader, innøvd tålmodighet og profesjonelle smil. De dro alle med skuffelse. Det var den ettermiddagen, da den 49 år gamle mannen ba om full penger og «emosjonell støtte», at Alejandros telefon ringte på bordet. Det var moren hans, Doña Mercedes. “Kom på middag i morgen. Jeg har funnet noen. Ikke krangle.” Alejandro lo. “Hvem? Det er som om noen andre kan fikse det 49-åringen ikke kan. Det er som om noen i hele Mexico kunne komme inn i det kalde huset og gi et barn en stemme og bestemme seg for å være stille for alltid.” Men desperate menn har ingen stolthet. Det finnes bare frykt. Og Alejandro var også redd for å miste sønnen sin. Hun svarte med ett ord: “Tid.” På den andre siden av byen, i en liten leilighet i Portales-området, sitter Valeria Robles foran datamaskinen sin og ser på et nytt avslagsbrev. “Takk for interessen. Vi har bestemt oss for å gå videre med en annen kandidat hvis profil passer best til våre behov.» Valeria lukket øynene. Det var det 32. tapet. Hun er 28 år gammel, har en bachelorgrad i psykologi fra UNAM, og har erfaring fra barnehager, sykehus og barnebidragssentre. Hun har jobbet med barn som har mistet