Yen Shi reddet en fremmed de kalte en “taper”, ble gravid, og ble ydmyket… Inntil han kommer tilbake til advokatene og avslører hvem han egentlig er. Februarregnet falt så kraftig at gatene ble til elver. Ved siden av Santa Emilia-klinikken, et av byens mest eksepsjonelle private sykehus, ble en gammel ambulanse stoppet med lysene på. De to sykepleierne gikk ut. En mann lå bevisstløs, iført en gjørmete skjorte, gjennomvåte klær og et såret hode. Dr. Esteban Cárdenas, leder for kirurgisk avdeling, så på scenen fra inngangen. —Ta ham til et offentlig sykehus. —Sykepleiere, sykehusene i området er fulle av penger. —Han har sett altfor mange ganger at penger avgjør hvem som fortjener omsorg. —Du kan ikke forlate ham—sa han, ned trappen. Esteban så på henne med forakt. —Nei, jeg spurte ikke om din mening.
—Han var skadet. Vår oppgave er å hjelpe ham. —Da tar du ham med hjem. Men hvis du går inn på et av rommene mine, blir du sparket i morgen. Sykepleieren mottok en ny nødsamtale. Uten alternativer gikk de ut av ambulansen og dro. Mariana ventet til Esteban kom tilbake til bygningen. Hun stelte deretter såret og undersøkte øynene hans. Da hun vasket av seg gjørmen fra ansiktet, oppdaget hun en mann på rundt 30 år, med tydelige trekk og svært velstelte hender. Hun fant en metallpistollampe med to bokstaver trykt på: “S. V.” Mannen var edru kort tid etterpå. —Jeg husker ingenting. Mariana viser ham pistollyset. —Du har disse første bokstavene. Det er mulig at navnet ditt begynner med S. Mannen ser på objektet i noen sekunder. —Santiago —mumlet—.
Jeg tror navnet ditt begynner med S. I løpet av de neste ukene overtalte Mariana Don Chuy, vedlikeholdslederen, til å la henne sove i kjelleren i bytte mot hjelp med reparasjonene. Santiago aksepterer hvilken som helst jobb: rengjør hagen, bærer esker, reparerer dører og serverer mat på restauranter. Sykepleierne begynte å kalle ham «Marianas utvalgte». Rosalba, en sykepleier kjent for å spre rykter, har aldri gått glipp av en mulighet til å erte henne. —Se, Mariana. Du er ikke som noen som har levd på gata—kommenterte Mariana en kveld. —Kanskje jeg bodde der—svarte han—. Kanskje jeg dro dit fordi noen ville at jeg skulle forsvinne. Selv om han ikke husker sin fortid, vet Santiago alltid når Mariana er trist. En natt finner han henne gråtende på trappen til gudstjenesten.
Dr. Esteban rettet seg mot henne på kontoret og foreslo bedre avtaler for å være «mer hyggelige» med ham. —Fortell meg hvem som fikk deg til å gråte —spurte Santiago. —Det spiller ingen rolle. —For meg gir det mening. Mariana ville ikke fortelle ham detaljene. Santiago forstår at det å møte Esteban bare vil sette jobben hennes i fare, men fra da av lover han å ikke forlate henne alene. To måneder senere kunngjorde klinikken en høytidelig jubileumsfest. Oppmøte er obligatorisk. Under et møte ba Esteban Mariana sette seg ved siden av ham. —Jeg setter meg sammen med deg —svarte hun. Rommet ble stille. —Og hvorfor? —Agenten lo. Målrettet, sa Mariana det første som falt henne inn. —Jeg blir med. Sykepleierne brast ut i latter. Ingen kjenner et par. —Det blir en glede å møte deg—svarte Esteban.
Jeg håper du vet hvordan du skal oppføre deg ordentlig på et fint sted. Mariana gikk ut av møtet og følte at hun nettopp hadde gravd sitt eget hull. Etter går hun ned i kjelleren og forteller Santiago hva som har skjedd. —Du må spørre meg om noe latterlig—sa han. —Jeg vil at du skal late som du er mannen min på festen. —Ok. Du tenker ikke engang på det. —Du reddet livet mitt. Jeg klarer en middag. Neste morgen slo Esteban henne bevisstløs foran alle. —Du må spørre om noe latterlig—hvisket hun. —Jeg vil at du skal late som du er min ektemann. —Og gå tilbake til henne uten hennes tillatelse, og du vil støte på problemer som ingen stilling kan løse. Den kvelden dro de før festen var over. I den tomme klinikken klemmer Mariana ham og takker ham for at han beskytter henne. —Du trenger ikke å takke meg —hvisket Santiago. —Når folk ser på meg som søppel, har du på deg en. De kysset for første gang i pauserommet. Det var ingen store løfter, bare vissheten om at to ensomme mennesker hadde funnet tilflukt hos hverandre. Mariana våknet ved daggry, men Santiago var borte. Han lette etter henne i kjelleren, på parkeringsplassen og i de nærliggende gatene. Hennes eiendeler forsvant også. Neste morgen slo Esteban henne bevisstløs foran alle. —Hun visste det ikke, etter å ha forlatt klinikken for å hente pusten, så Santiago en lastebil med «Transportes Valdés»-logoen. Navnene deres åpnet en dør i minnet hans. Et herskapshus, en familiebedrift og en diskusjon om en trapp. Santiago husker et herskapshus, en familiebedrift og en diskusjon
