“Herregud.” Han lo igjen, høyere. “Du gjør alltid dette. Du får én fin ting, og plutselig er du bedre enn alle andre.”
“Ikke kom hit.”
“Pappa har papirer,” glefset han. “Så spar deg den lille talen din om den uavhengige kvinnen. Vi er der klokken åtte.”
Samtalen tok slutt. Jeg satt der med telefonen i hånden til skjermen ble svart. Pastareten min var kald.
Teen hadde blitt utvannet. Vinden presset fuktig innsjøluft over huden min, og huset bak meg sto stille, varmt og ventende. Hendene mine skalv.
Men jeg gråt ikke. I stedet smilte jeg så sakte at det nesten gjorde vondt i ansiktet.
Fordi Brennan hadde gjort en feil han aldri hadde gjort før. Han hadde advart meg først.
Del 2
Folk som vokser opp i rettferdige familier, tror «gullbarn» bare er en fornærmelse. Det er det ikke. Det er et værsystem.
Det endrer trykket i hvert eneste rom. Det avgjør hvem som får skylden før noen har sjekket fakta. Det gjør ett barn til konge og det andre til veien han går på.
I familien vår var Brennan kongen. Han var to år eldre enn meg, bredskuldret, sjarmerende når fremmede så på, og allergisk mot konsekvenser. Han kunne stryke i et fag, ødelegge en bil, miste en jobb, glemme bursdagen til mamma, og på en eller annen måte endte alle opp med å bekymre seg for selvtilliten hans.
Hvis jeg fikk en A minus, spurte faren min hvorfor det ikke var en A. Hvis Brennan så vidt besto, bakte mamma brownies fordi «han var under så stort press». Foreldrene mine, Hollis og Veda Vale, var ikke fattige.
Det var det som gjorde hele greia verre. De hadde et komfortabelt hus utenfor Columbus, to nedbetalte biler, sesongkort til college-fotball og et kjøkken fullt av apparater mamma hadde kjøpt fordi hun likte tanken på å bruke dem. De hadde nok.
De trodde rett og slett at alt de hadde, skulle flyte mot Brennan først. Da jeg var sytten, fant jeg ut at college-sparekontoen min var tom fordi Brennan hadde trengt «startkapital» til et plenpleieselskap. Han eide én gressklipper og hatet å stå opp før ti.
Virksomheten varte i seks uker. Faren min sa til meg: «Du er smart. Du får stipender.
Broren din trenger støtte på andre måter.»
Andre måter. Den setningen fulgte meg gjennom voksenlivet som en vond lukt. Da Brennans bryllupsfotovirkomhet kollapset, lånte jeg ham tre tusen dollar som jeg aldri så igjen.
Da han prøvde seg på å kjøpe og selge motorsykler videre, brukte foreldrene mine nødfondet mitt fordi jeg hadde vært dum nok til å ha det i en felleskonto fra videregående. Da han flyttet til Nashville for en jobb innen musikkledelse som ikke fantes, ringte mamma meg gråtende fordi husleien hans var forsinket og «familie forlater ikke familie». Jeg lærte til slutt å si nei, men ikke tidlig nok.
Den siste familiesmiddagen før jeg kjøpte innsjøhuset, fant sted tre uker tidligere. Jeg hoppet nesten over den. Jeg hadde nettopp signert de endelige dokumentene den ettermiddagen, og huset føltes fortsatt for dyrebart til å snakke om på det kjøkkenet, med det summende kjøleskapet og morens keramiske haner som holdt vakt fra hver hylle.
Men mamma hadde ringt fire ganger. Så jeg dro. Brennan kom sent, luktende av dyr parfyme og kald luft
. Han hadde på seg en klokke jeg visste han ikke hadde råd til, og klasket meg hardt på skulderen så vinen hoppet i glasset. «Der er du,» sa han.
«Frøken Storforfremmelse.»
«Jeg sluttet i firmaet,» sa jeg. Rommet ble stille. Moren min snudde seg bort fra komfyren.
«Du sluttet?»
«Jeg sa opp. Jeg jobber som konsulent på deltid en stund.»
Faren min senket avisen akkurat nok til at jeg så det misbilligende blikket hans. «Det virker uansvarlig.»
Brennan gliste.
«Kanskje hun endelig giftet seg rik og glemte å fortelle oss det.»
«Jeg har kjøpt et hus,» sa jeg før jeg kunne stoppe meg selv. Stillhet igjen, men annerledes denne gangen. Mamma åpnet munnen.
«Et hus?»
«Ved Black Heron Lake.»
Faren min hevet øyenbrynene. Brennan sluttet å tygge. Jeg burde ha skiftet tema.
Jeg burde ha sagt at det var lite, kjedelig, altfor langt unna, noe ingen ville ha. I stedet unnet jeg meg øyeblikket. «Det er stille,» sa jeg.
«Det har en brygge. Jeg overtar neste uke.»
Mamma la en hånd mot brystet. «Et hus ved innsjøen?»
Ikke «gratulerer».
Ikke «jeg er stolt av deg». Et hus ved innsjøen. Som om hun allerede målte opp gardiner.
Brennan lente seg tilbake i stolen. «Hvor mange soverom?»
«To.»
«Bare to?» sa han, skuffet. «Det er alt jeg trenger.»
Faren min brettet sammen avisen med skarpe, omhyggelige bretter.
