Mannen i overfrakken gikk med raske, bestemte skritt rett inn i gangen, fulgt av to livvakter. Blikket hans flakket ikke en eneste gang mot de måpende guttene eller trener Miller. Det landet umiddelbart på enden av den fuktige kjellergarderoben – der Julian fremdeles stod lent mot trebenken med blod på leppen og pusten hvæsende i brystet.

Trener Miller tok et nervøst skritt frem, med et falskt, oljete smil klekket over ansiktet. “Eh… herre? Besøkende har ikke adgang til treningsfasilitetene uten avtale med styret, og—”

Mannen i overfrakken enset ham ikke en gang. Han feide Miller til side med en uanstrengt bevegelse med baksiden av hånden, som om treneren bare var en plagegeist av et støvkorn.

Bradley rynket pannen, forsøkte å rette på varsity-jakken igjen, og prøvde seg på et selvsikkert flir for å redde ansiktet foran kompisene sine. “Hør her, gubbe, hvem du enn er—faren min eier halve styret her, så du burde—”

Mannen stanset opp tre skritt unna. Han så på Bradley slik man ser på en kriminell i et avhørsrom. Så så han på Julian. Blikket hans myknet opp et øyeblikk, før det igjen ble hardt som stål.

“De er ferdige,” sa den eldre mannen med en dyp, rolig røst som bar gjennom hele det flislagte rommet.

Han løftet hånden og knipset med fingrene.

To av mennene i de mørke kostymene rykket frem med en gang. Før Bradley eller noen av kameratene hans rakk å reagere, ble Bradley revet vekk fra skapveggen. Armene hans ble vridd om på ryggen med en profesjonell brutalitet som fikk ham til å hyle i smerte idet ansiktet hans slamret mot det samme metallskapet han nettopp hadde slått Julian mot.

“H-hva i helvete gjør dere?!” skrek Bradley og spjettet. “Faren min kommer til å ødelegge dere! Han anmelder dere for overfall!”

Mannen i overfrakken trakk opp en elegant skinnmappe fra jakken sin, åpnet den og holdt et offisielt dokument opp foran ansiktet på den panikkslagne gutten.

“Faren din er for tiden opptatt med å bli arrestert for underslag, svindel og skatteunndragelse på føderalt nivå,” sa mannen iskaldt. “Og eiendommene hans – inkludert det nye vektrommet, huset deres og bilene dere – ble beslaglagt for fem minutter siden.”

Garderoben ble så stille at man kunne høre vanndråpene falle mot flisene. Trener Miller ble likblek i ansiktet og tok et par skritt bakover, som om han håpet å smelte inn i flisveggen.

Mannen i overfrakken snudde seg mot Julian, tok av seg den dyre luvue-hatten og bukket lett – en gest av dyp respekt som fikk alle i rommet til å gape.

“Tilgi oss for forsinkelsen, herre,” sa han med fast stemme. “Privatflyet ble holdt igjen på tarmac-en. Er du klar til å dra hjem nå? Styrelederjobben og oppryddingen av skoledistriktet venter på deg.”

Julian rettet seg opp. Han tørket blodet fra leppen med baksiden av hånden, så på Bradley som lå hjelpeløs og kählet mot metallskapet, og deretter på trener Miller, som skalv på hendene.

Smertefulle ribbein eller ei – gutten som hadde tatt imot alt i stillhet, var borte.

Hva velger du?

  • Team Justice: Julian bruker familiens virkelige makt og innflytelse til å rive ned hele den korrupte skolen og rydde opp fra bunnen av.

  • Team La skolen håndtere det: Julian nekter familiens innblanding, reiser seg på egen hånd, og velger å ta hevn gjennom den ordinære og nådeløse juridiske veien.

Hvilket lag heier du på i kommentarfeltet?