Han gikk sakte ned trappen, ut i gaten og satte seg i varebilen sin, en hvit Renault med navnet “Flores Carmen” malt i grønt på begge sider.

Hendene hans var så kalde at det tok ham tre forsøk å sette nøkkelen inn.

I årevis hadde hun fortalt om ekteskapet sitt på en måte som gjorde at hun kunne leve med ham selv etter tapet av Julian.

Han sa at han hadde vært en krevende mann.

Han sa at før kranglet parene, og ingen skilte lag for noe.

Han sa at han hadde jobbet mye.

Han sa ikke at han ba ham om forklaringer på hver peseta.

Hun sa ikke at hun ble sint hvis Carmen besøkte en venn uanmeldt.

Han sa ikke at han en gang gjemte bilnøklene for å hindre ham i å dra sammen med Adrian, som da var 6 år gammel.

Og fremfor alt sa han ikke at da hun kom gråtende til morens hus, svarte hun:

“Kom tilbake. Mannen din jobber, han drikker ikke, og du mangler ikke tak over hodet. Vi må alle finne oss i noe.

Carmen var tilbake.

Nå, 30 år senere, kom de ordene tilbake fra munnen til hennes egen sønn.

Han ringte Sergio.

“Letet du etter Elena for 2 år siden?”

Politimannen brukte for lang tid på å svare.

—Ja, men Adrián sa at hun ble dekompensert.

“Snakket du med henne?”

“Carmen, det var en ekteskapskrangel.

“Spurte du om jeg ville komme tilbake?”

Stillhet.

“Nei.

Carmen la på.

Så ringte han Marta, Elenas søster.

“Prøvde Elena å overnatte hos deg én natt?”

På den andre siden var det et brutt åndedrag.

“Ja. Han kom med barna. Adrián ropte uavbrutt. Jeg sa til ham at kanskje det ville være bedre for ham å komme tilbake og fikse det for dem. Jeg angrer fortsatt.

Carmen lukket øynene.

Alle hadde dyttet Elena tilbake til samme sted.

Moren hans.

På første.

Hans svigerinne.

Hun selv, hver gang hun lo når Adrián ydmyket henne.

Han så på klokken.

04:32.

Fredag.

Billettene gikk ut klokken 05:45.

Det startet.

Da han kom til Adrians bygning, så han Elena på fortauet med to bager, en ryggsekk og en liten koffert. Lucía gikk nær moren sin. Nico var halvt i søvne.

Carmen rullet ned vinduet.

“Kom opp.

Elena stivnet.

“Hva gjør du her?”

“Stasjonen er langt unna. Du kommer til å miste bussen.

“Vi kan bestille en taxi.

“Du skal ikke ta noen busser.

Elena tok et skritt tilbake.

Carmen åpnet sidedøren.

“Jeg tar deg med til Valencia.”

Lucía var den første som reagerte.

“Kommer du med oss, bestemor?”

Carmen svelget.

“Inntil du er trygg.”

Elena var fortsatt nølende da et lys kom på i fjerde etasje.

“Kom opp,” sa Carmen. Nå.

Nico kom inn først. Så Lucia. Elena løftet kofferten da portaldøren smalt opp.

Adrián kom ut i joggebukse og T-skjorte.

—¡Elena!

Barna ble forskrekket.

“Kom deg ut av bilen!”

Carmen lukket døren og stilte seg foran sønnen sin.

“Ikke gå nær.

Adrián bremset.

“Mamma, hva gjør du?”

“Det jeg burde ha gjort for lenge siden.

“Du vet ikke hva som skjer. Hun er syk.

“Jeg hørte deg i går.

Adrians selvtillit ble ødelagt et øyeblikk.

“Hva hørte du?”

“Alt.

“Vi kranglet.

“Nei. Du var truende.

Adrian så ut av vinduene.

“Kom inn, så snakker vi.”

“Nei.

“Mamma, ikke lag et skuespill.

Carmen smilte nesten.

Julián sa også det.

“Ikke lag et show.”

“Hjemmet blir hjemme.”

“Hva kommer naboene til å tenke?”

“Showet har vært på veien i årevis,” svarte han. Jeg åpnet nettopp øynene.

Adrián prøvde å omringe henne.

Carmen beveget seg for å blokkere veien hans.

“Hvis hun tar barna mine, vil jeg anmelde henne.

“Gjør det.”

“Jeg har medisinske rapporter. Jeg har lydopptak.

“Og jeg har meldingene dine hvor du skryter av inntekt, bilder av verk samlet inn i kontanter og talemeldinger som sier hvor mye du tjener.

Adrian bet tennene sammen.

“Skal du vitne mot din egen sønn?”

Carmen kjente spørsmålet gå gjennom brystet.

“Jeg skal fortelle sannheten om min egen sønn.

“Hun manipulerer deg.

“Det var det faren din pleide å si.

Adrián ble blek.

“Ikke sammenlign meg med ham.

“I går hørte jeg på deg. Selv uttrykkene er de samme.

“Min far lot deg aldri være med noe.

Carmen var i ferd med å svare umiddelbart, men hun klarte det ikke.

Han husket et brunt flislagt kjøkken.

En knust tallerken.

En liten gutt som sitter i gangen.

Og Julián sa at ingen kvinne med barn ville holde ut alene i bare én måned.

“Nettopp,” sa han til slutt. Han etterlot meg aldri uten noe fordi jeg aldri klarte å dra.

Han gikk inn i varebilen.

Adrian traff panseret én gang.

“Mamma!

begynte Carmen.

I den første timen sa ingen noe.