“Thea…” stotret hun, og stemmen hennes knakk. “Du… du kan ikke gjøre dette mot familien din. Vi er familien din. Dette må være en feil.”
Jeg reiste meg sakte fra skinnstolen. Jeg rette på den marineblå blazeren min – den bestemor sa fikk meg til å se ut som en kvinne som vet hva hun er verdt.
Jeg så på faren min, som satt blek og knust, på Brandon som stirret i bordet med hendene foran ansiktet, og til slutt på moren min.
“Du hadde rett i én ting, mamma,” sa jeg rolig, og stemmen min skalv ikke et sekund. “Dette handlet aldri om å være favoritten. Det handlet om at bestemor så hvem dere egentlig var.”
Jeg snudde meg mot Harold Kesler. “Takk, Mr. Kesler. Vi kan ta resten av papirarbeidet på ditt kontor.”
Jeg snudde ryggen til konferansebordet, gikk forbi de fjorten tause tilskuerne, og trengte aldri mer å se meg tilbake. Fellen var lukket, og jeg var endelig fri.
