KAPITTEL 5: Ut i natten, inn i fremtiden
Hun snudde seg mot utgangen.
Ingen rørte seg for å stanse henne. De ansatte ved hotellet stod med senkede hoder. Sikringsfolkene trakk seg til side.
Men før Mariana nådde de store dobbeltdørene som ledet ut mot Paseo de la Reforma, åpnet en annen dør seg i sidekomiteen. Andrés Salvatierra hadde gått ned fra scenen. Han krysset gulvet med raske, faste skritt, tok av seg den mørke jakken sin over skuldrene og la den varsomt over Marianas våte kjole.
— Det er kjølig ute i Mexico by i kveld, Mariana, sa han lavt, med en varme i stemmen som stod i skarp kontrast til kulden i salen. — La oss gå. Bilene mine venter. Og vi har en bedriftsplan fra åtte år tilbake som vi aldri fikk fullført.
Mariana så opp på ham. For første hele kveld på veldig lenge, lå det et ekte, nesten usynlig smil om munnen hennes. Hun kjente varmen fra jakken, lukten av sedertre og kaffe, og duften av frihet.
— Jeg har ikke glemt regnestykket, Andrés, svarte hun. — Men denne gangen tar jeg sjefsstolen.
Sammen gikk de mot utgangen.
Bak dem stod Diego Rivas alene ved det veltede bordet, omringet av knust glass, falske smil og ruinene av et imperium som aldri var ekte.
Utenfor ventede gaten. Den friske nattluften i Mexico by tok imot dem, fri for løgner, fri for roller, og klar for en morgendag som tilhørte dem som ikke lot seg knuse av is og champagne.
