Mark sluttet å le. Han satt der med munnen på vidt gap og forsto ikke hva som nettopp hadde skjedd.
– Skjønner du i det hele tatt hva du har gjort?! utbrøt han indignert.
Jeg snudde meg mot ham.
– Hva er det, Mark? For bare noen sekunder siden sa du at hun hadde godt av det. Eller mener du at man bare kan slå dem som er svakere enn en selv?
Han åpnet munnen for å svare, men fant ikke ordene.
Daniel tok et skritt mot meg.
– Du skal be meg om unnskyldning med en gang!
– For hva? For at jeg viste deg hvordan det føles å bli ydmyket foran andre? Synes du det er ubehagelig? Har du noen gang tenkt på hvordan datteren min følte det da du grep henne rundt halsen?
Han sto taus og pustet tungt.
Jeg gikk bort til Emma, tok henne i hånden og sa:
– Pakk sakene dine, kjære. Du blir med meg hjem i kveld.
– Hun skal ingen steder! erklærte Daniel skarpt.
Jeg snudde meg mot ham.
– Bare prøv å legge hendene på henne én gang til. Da ringer jeg politiet umiddelbart.
Det ble helt stille i rommet. Ikke engang Mark prøvde lenger å forsvare broren sin.
Emma gikk inn på soverommet og kom tilbake noen minutter senere med en liten bag. Jeg hjalp henne med å ta på seg kåpen, og sammen gikk vi mot døren.
Akkurat idet vi skulle gå, sa Daniel plutselig:
– Emma, mener du virkelig at du skal gå fra meg på grunn av en liten ørefik?
Datteren min stanset. Jeg trodde hun igjen ville begynne å komme med unnskyldninger på hans vegne, men for første gang hele kvelden så hun mannen sin rett inn i øynene.
– Jeg går ikke på grunn av en ørefik. Jeg går fordi du slo meg i dag foran moren min, og etterpå klarte du ikke engang å be meg om unnskyldning.
Hun tok meg under armen, og vi forlot leiligheten.
Da vi allerede satt i bilen, brast datteren min plutselig i gråt.
– Mamma, tilgi meg for at du måtte se alt dette.
Jeg klemte henne inntil meg og svarte:
– Du har ingenting å be om unnskyldning for. Og husk én ting: Ingen har rett til å slå deg, ikke engang mannen din.
Emma holdt meg tett inntil seg, og for første gang hele kvelden klarte hun å roe seg litt.
Da vi kom hjem, innrømmet hun at Daniel også tidligere hadde ropt til henne, men at hun hadde vært redd for å fortelle meg det fordi hun håpet at alt en dag ville forandre seg.
