avbryte, langt nok unna til å late som om hun ga oss privatliv. Voss åpnet notatboken sin. “Synes du det er vanskelig å ta avgjørelser?” “Nei.” “Hører du Nathans stemme når ingen snakker?” “Nei.” “Har du følt deg utrygg med deg selv?” “Nei.” Pennen hans beveget seg etter hvert svar. He was not listening for grief. He was collecting phrases that could be rearranged into a diagnosis. “Sometimes loss makes people temporarily unable to manage complicated affairs,” he said. “That is nothing to be ashamed of.” Patricia lente seg frem. “Hun har ikke vært seg selv. Hun stenger seg inne. Hun svarer knapt.” Jeg så rett på Voss. “Jeg forstår hvert spørsmål du stiller.” Pennen stoppet i et halvt sekund. Gerald dukket opp i døråpningen med armene i kors. Patricias kjeve strammet seg,
men stemmen forble mild. “Vi vil bare det beste for deg.” Jeg svarte klart, uten sinne. Jeg ga Voss ingen forvirring, ingen utbrudd, ingen skjelvende setning han kunne sitere senere. Etter tjue minutter reiste jeg meg. “Jeg trenger litt vann.” På kjøkkenet fylte jeg et glass, men drakk ikke. Jeg gikk gjennom bakdøren, lukket skjermen bak meg og ringte James igjen. Denne gangen svarte han på andre ring. “Fay?” “De tok med en lege inn i huset. Han stiller spørsmål om min dømmekraft og om jeg kan håndtere økonomiske beslutninger.” James ble stille. Bak meg, gjennom skjermen, kunne jeg se Patricia se på fra stuen. Ansiktet hennes var rolig, men en hånd grep kanten av gardinet. “Ikke signer noe,” sa James. “Jeg filmet dem mens de planla dette før jeg gikk inn.
” En ny stillhet, tyngre enn den første. “Kan du gå?” “De tok kontroll over situasjonen uten å få det til å se ut som kontroll. Hvis jeg løper nå, sier de at jeg er ustabil. Hvis jeg blir, vil de fortsette å bygge saken sin.” “Du har rett,” sa han. “Så vi får dem til å tro at de lykkes.” En bil kjørte forbi på veien. Et sted bak gjerdet startet en gressklipper. Den vanlige forstadslyden gjorde de neste ordene enda farligere. “Hold deg rolig. Ha telefonen med deg. Kom til kontoret mitt i morgen tidlig, alene.” “Hva sa Nathan til deg?” James svarte ikke med en gang. Da han endelig snakket, var stemmen lavere. “Nathan kom til meg etter bryllupet ditt. Han sa at familien din kanskje ville prøve akkurat dette hvis han døde.
” Grepet mitt strammet seg rundt glasset. Inne i huset trådte Patricia bort fra gardinen og ropte navnet mitt med innøvd sødme. fortsatte James. “Han etterlot instruksjoner. Det er en mappe her du må se.” “Hva er i den?” “Noe foreldrene dine aldri forventet at han skulle forberede.” Bakdøren åpnet seg bak meg. Patricia sto i døråpningen og smilte. Dr. Voss sto ved siden av henne, notatboken lukket mot brystet. James sa en siste setning. “I morgen, Fay. Når du ser hva Nathan bygde opp, endrer hele denne kampen seg.” Og for første gang siden jeg hørte moren min gjennom kjøkkenvinduet, var jeg ikke lenger den eneste i rommet som visste en hemmelighet.
