Noen måneder senere satt jeg igjen på gulvet i Evelyns hus og bygning sammen med tvillingene.
Plutselig ga den lille jenta meg et stykke og sa helt naturlig:
“Pappa, vent litt.
Jeg forble urørlig.
Evelyn hørte fra kjøkkenet. Blikkene våre møttes, men hun sa ingenting.
Og det var heller ikke nødvendig.
For tre år siden mistet jeg familien min fordi jeg var overbevist om at alt viktig kunne vente.
Nå forsto jeg endelig: noen ganger forsvinner det viktigste nettopp fordi han hører et eneste ord fra deg for lenge: «Senere».
