Etter at hun gikk av med pensjon, forsvant Margaret fullstendig fra offentligheten. Hun flyttet ut på landet, sluttet å bruke uniform og levde som et helt vanlig menneske.
Selv den dyre bilen hadde hun kjøpt ganske nylig, etter å ha solgt et landsted som hadde stått tomt i mange år.
Michael ble blek.
Daniel visste ikke engang hvor han skulle se.
Men Margaret ropte ikke og krevde heller ikke at mennene skulle få sparken umiddelbart.
Hun gikk bort til bilen sin, strøk hånden over panseret som de kort tid tidligere hadde presset henne mot, og snudde seg deretter mot betjentene.
— Det verste er ikke at dere ikke kjente meg igjen, — sa hun. — Dere skulle heller ikke ha kjent meg igjen. Det verste er at det var nok for dere å se en dyr bil og et gammelt skjerf for å bestemme dere for at dere hadde en kriminell foran dere.
Det ble stille på veien.
— Hvis det hadde sittet en mann i en dyr dress bak rattet, ville dere i det hele tatt ha stoppet ham?
Verken Michael eller Daniel svarte.
Margaret så på Robert.
— Ikke spark dem.
Betjentene løftet overrasket blikket.
— Send dem begge tilbake på opplæring. La dem lære på nytt at mistanker skal være basert på fakta, ikke på hvordan et menneske ser ut.
Etter det tok hun nøklene, satte seg inn i bilen og kjørte av gårde.
Michael og Daniel ble stående lenge ved veikanten.
For den gamle kvinnen med det blomstrete skjerfet som de hadde gjort narr av mindre enn en time tidligere, viste seg å være en person som selv deres egen sjef fortsatt rettet seg opp og gjorde honnør for.
