Og han kunne slett ikke forestille seg hvem som ville se videoen først, eller hvorfor livet hans ville forandre seg for alltid allerede neste morgen …
Del 2
Neste morgen våknet Kirill av at faren ringte ham om og om igjen.
— Forstår du i det hele tatt hva du har gjort?! ropte faren så høyt at Kirill instinktivt trakk telefonen bort fra øret.
— Slapp av. De svidde litt av håret hennes. Det er jo ikke som om det skjedde henne noe alvorlig.
— Ikke noe alvorlig?! Videoen er allerede sett av hundretusener av mennesker! Alle de store nyhetskanalene sprer den! Skjønner du i det hele tatt hvem denne jenta er?!
Kirill rynket pannen.
— En vanlig servitør. Hva så?
— Hun heter Anna Sokolova. Faren hennes døde for mange år siden da han reddet mennesker under en brann. Moren hennes fikk alvorlige helseproblemer etter den tragedien. Anna betaler selv for morens behandling og studerer om kveldene. Og i går bestemte du deg for å more deg på hennes bekostning!
Kirill himlet med øynene.
— Og hva så? Det gjør henne ikke til noe spesielt.
— Hør på meg! En mann har sett videoen, og nå må du forklare handlingene dine direkte til ham.
Faren la på.
Kirill hadde knapt rukket å komme til seg selv før det ringte på døren til leiligheten.
To politibetjenter sto utenfor.
På samme tid lå Anna på et sykehusrom. En del av det lange, kastanjebrune håret hennes måtte klippes av, og hodebunnen gjorde fortsatt vondt. Hun hadde nesten ikke sovet hele natten og tenkte stadig på hvordan to menn hadde ledd mens hun forsøkte å slukke flammene.
Det var ikke brannsårene som gjorde mest vondt, men erkjennelsen av at andres smerte hadde blitt underholdning for dem.
Om morgenen kom en eldre mann i en elegant dress inn på rommet. Anna kjente ham igjen fra bilder i nyhetene: Det var Artiom Viktorovitsj Lebedev, eieren av restaurantkjeden der hun jobbet.
— Anna, jeg har kommet for å be deg om unnskyldning, sa han lavmælt.
Den unge kvinnen så overrasket på ham.
— Men De har jo ikke gjort noe …
— Jeg er ansvarlig for det som skjer på restaurantene mine. Og jeg skammer meg over at et menneske kunne bli utsatt for en slik ydmykelse på en av mine restauranter. Jeg har allerede overlevert opptakene fra overvåkningskameraene til politiet. Sikkerhetsvaktene og de ansatte skal forklare seg. Vi betaler behandlingen din og sørger for at du beholder jobben hvis du ønsker å komme tilbake. Men det er bare du som skal bestemme hva som skjer videre.
For første gang den morgenen følte Anna at hun kunne puste rolig.
— Jeg vil at de skal stå til ansvar for det de har gjort, sa hun. — Ikke fordi jeg vil hevne meg på dem. Men fordi en annen jente kan havne i min situasjon i morgen.
Artiom Viktorovitsj nikket.
— Det er nettopp derfor jeg kom.
Noen dager senere befant Kirill og Denis seg midt i en stor skandale. Politiet gjennomgikk videoopptakene, avhørte vitner og fastslo omstendighetene rundt hendelsen. Det ble innledet en rettslig prosess mot de unge mennene, og familiene deres kunne ikke lenger bare avfeie saken med penger og forbindelser.
Kirills far nektet å skjule konsekvensene av sønnens handlinger. For første gang krevde han at sønnen selv skulle stå til ansvar for det han hadde gjort, i stedet for å skyve ansvaret over på andre.
Denis slettet videoen, men det var allerede for sent: Tusenvis av mennesker hadde lagret kopier av den.
Noen uker senere kom Anna tilbake til restauranten. Hun hadde klippet håret kortere enn før, og i begynnelsen ble hun nervøs hver gang hun gikk forbi akkurat det bordet. Men kollegene tok imot henne med applaus, og restaurantsjefen tilbød henne personlig en stilling som ledende administrator når hun var klar.
Anna takket ikke ja med en gang. Hun ønsket å fullføre studiene og selv bestemme hvordan fremtiden hennes skulle bli.
Den kvelden, på vei hjem, stanset hun foran speilet ved personalinngangen. Håret hadde ennå ikke vokst ut igjen, og brannsårene var gradvis i ferd med å gro, men blikket hennes hadde forandret seg — det var rolig og bestemt.
Hun følte seg ikke lenger som den hjelpeløse jenta noen hadde forsøkt å gjøre til latter.
Kirill og Denis hadde trodd at penger ga dem rett til å gjøre hva de ville. Men de hadde glemt én enkel ting: Et annet menneskes verdighet blir ikke mindre verdt bare fordi personen mangler rikdom og forbindelser.
Og den viktigste straffen for dem var ikke at hele landet fikk vite hvem de var. Den var at de for første gang i livet måtte møte konsekvensene av sine egne handlinger.
Noen ganger forandrer én grusom handling ikke bare offerets liv, men også livet til dem som trodde at de var hevet over konsekvensene.
