«Hva mener du?» hvisket jeg, og kjente at hele kroppen begynte å skjelve.
Emily så ned i fanget sitt, der de tynne fingrene hennes klemte hardt rundt kanten av sykehusskjorten.
«Da legene oppdaget kreften, sa de at svulsten har vokst seg aggressiv. De trengte å starte cellegiftbehandlingen umiddelbart for at jeg i det hele tatt skulle ha en sjanse til å overleve,» forklarte hun med en hes, nesten uhørbar stemme.
Hun tok en dyp, skjelvende pust før hun fortsatte:
«Men de sa også… at behandlingen er for sterk. Kjemoterapien vil skade fosteret. Hvis jeg fortsetter med dette, har babyen nesten ingen sjanse til å bli født frisk – eller i det hele tatt overleve.»
Ordene traff meg som et knytteneve i magen. Luften ble sugd ut av lungene mine.
«Vil du si…» Jeg svelget det knusende ubehaget. «Vil du si at du har valgt å utsette behandlingen? At du… ofrer deg selv?»
Emily nikket sakte, mens nye tårer rant nedover de tynne kinnene.
«Da du ba om skilsmisse, følte jeg at alt i livet mitt falt i grus. Men så, midt i all smerten, oppdaget jeg at jeg bar på en ny begynnelse. Et lite liv som var en del av oss begge,» hvisket hun, og så på meg med et blikk som rev hjertet ut av brystet mitt. «Jeg kunne ikke bare… velge meg selv over dette barnet, Ethan. Ikke etter alt vi mistet før.»
«Men Emily, du kan ikke dø!» stemmen min knakk fullstendig, og jeg brast i gråt mens jeg holdt rundt den iskalde kroppen hennes. «Vi kan ikke miste deg også!»
Hun la hodet mot skulderen min, akkurat slik hun pleide å gjøre da verden føltes for tung å bære.
«Det er derfor jeg ikke ringte deg, Ethan,» sa hun så vidt det var. «Jeg ville ikke at du skulle føle deg tvunget til å bli, eller sitte igjen med skyldfølelse hvis det verst tenkelige skjedde. Jeg ville bare bære dette alene.»
Jeg tørket bort tårene hennes med skjelvende hender, og i det øyeblikket forsvant all stolthet, all bitterhet og alt som hadde revet oss fra hverandre to måneder tidligere.
«Hør på meg nå,» sa jeg med en fasthet jeg ikke visste at jeg hadde, mens jeg så henne dypt inn i øynene. «Du er ikke alene lenger. Vi skal kjempe mot dette sammen – du, jeg, og det lille livet du bærer på. Vi skal få tak i landets beste spesialister. Vi gir oss ikke.»
Emily så på meg, og for første gang på måneder så det ut som om et lite glimt av håp tente seg i de mørke øynene hennes.
Hun pressede hånden min hardere.
Og der, i den kalde, sterile sykehuskorridoren, lovet jeg meg selv at jeg ville gjøre hva som helst i verden for å redde dem begge.
