Så en hvilken som helst ettermiddag hvor vi kunne stjele en time.

Alejandro var 38 år gammel. Han ledet en av de viktigste eiendomsutviklerne i Mexico by.

Hans kone hadde dødd fire år tidligere.

Siden da hadde han gjort arbeidet til en vegg.

Jeg kjente den typen stillhet altfor godt.

Forskjellen var at han hadde bygget sin egen med millioner.

Jeg har doble vakter.

En kveld inviterte han meg til middag og dans på en restaurant med utsikt over Paseo de la Reforma.

Jeg var i ferd med å avslå den fordi jeg bare hadde to gamle kjoler.

Camila løste problemet.

Vår nabo, Doña Dolores, en 72 år gammel pensjonert syerske, hadde beholdt en smaragdgrønn kjole i flere tiår.

Mellom oss tre justerte vi det.

Camila sydde en liten rød sløyfe i livet.

Da jeg gikk ned og så Alejandro vente ved bilen, sluttet han å snakke.

“Hva?” spurte jeg nervøst.

“Ingenting.

Han smilte.

“Jeg prøver bare å huske hvordan jeg skal puste.

Den kvelden danset vi foran byens lys.

Jeg fortalte ham om mannen som hadde forlatt oss.

Han fortalte meg om kvinnen han hadde mistet.