Jeg lå helt stille i mørket og rørte meg ikke en millimeter, redd for å vekke henne. For første gang føltes ikke rommet mitt som en kald festning eller en grav, men som et fristed hvor to ødelagte mennesker tilfeldigvis fant et øyeblikks ro.
Da morgensolen kastet sine første stråler gjennom de skuddsikre vinduene, rørte hun på seg. Øynene hennes slo opp, og da hun skjønte hvor hun var, stivnet hun i ren panikk.
“Danny… herregud, jeg er så lei meg,” stammet hun og prøvde desperat å reise seg. “Jeg skulle bare… jeg var så trøtt, jeg mister styringen—”
“Emma,” sa jeg lave, uten det vanlige knurret i stemmen.
Hun stoppet og så på meg med store, urolige øyne.
“Kall inn Luke,” sa jeg rolig. “Og så går du ned til gjesteavdelingen og legger deg. Du har fri resten av uken. Med full lønn.”
Hun blinket usikkert. “Hva? Nei, jeg har regninger, jeg må jobbe—”
“Fra og med i dag er timelønnen din tredoblet,” avbrøt jeg henne gjenstridig. “Og innen kvelden er omme, er moren din flyttet til det beste pleiehjemmet i Illinois. Jeg dekker alt.”
Emma sto helt urørlig. Tårene samlet seg i øyekrokene hennes mens hun så på meg. “Hvorfor gjør du dette?”
Jeg så ned på de ubrukelige beina mine under dynen, og deretter opp på henne igjen.
“Fordi du ikke behandlet meg som et monster,” sa jeg lavt. “Og fordi du er den eneste i dette huset som minnet meg på hva det vil si å kjempe videre.”
