Hun tok arbeidet veldig seriøst.

Sent på ettermiddagen klamret sagflis seg til ermet hennes.

Etter middagen krøllet hun seg sammen i sofaen for å se på TV og sovnet med en sko borte.

Jenna la et teppe over henne.

Så fulgte hun etter meg inn i garasjen.

Kveldsluften hadde kjølt seg ned.

Jeg slo på lyset på arbeidsbenken.

Sirkelen av varmt lys falt over det arrede treverket, håndhøvlene, det uferdige fuglehuset og de små bulkene etter år med klemmer og verktøy.

“Pappa,” sa Jenna.

Jeg snudde meg.

“Hva skjer nå?”

Jeg visste hva hun mente.

Jeg rakte inn i en skuff og tok ut telefonen min.

Telefonsvareren var fortsatt lagret.

Jeg la telefonen på arbeidsbenken.

Så la jeg Patricias mappe ved siden av.

Den samme arbeidsbenken Neil en gang hadde beskrevet som bortkastet plass.

Den samme garasjen han hadde prøvd å omorganisere rundt meg.

Det samme rommet hvor jeg hadde brukt år på å reparere gjenstander andre hadde bestemt ikke lenger var verdt å redde.

“Det som skjer nå,” sa jeg, “er at jeg slutter å holde oppe en struktur som allerede var i ferd med å svikte.”

Jenna så ned på mappen.

Øynene hennes ble værende der i flere sekunder.

“Hva er i den?”

Jeg la en hånd på kanten.

Før jeg rakk å svare, beveget frontlyktene seg over garasjeveggen.

Hvitt lys sveipet over oppslagstavlen, krysset hyllene og forsvant.

Jenna snudde seg mot den åpne garasjeporten.

En bilmotor stilnet utenfor.

Så lukket en dør seg.

Lyden var nær.

Fottrinn krysset innkjørselen.

Neils stemme kom fra bak garasjen.

Skarpt.

Kjent.

“Jenna? Vi må snakke.”

Hånden min ble liggende på mappen.

Jenna så mot innkjørselen.

Så så hun på meg.

For første gang på mange år så hun ikke bort.