Men på festkvelden hadde Claire fortsatt én siste ting å gjøre. Grant ledet henne inn i et stille mottaksrom, borte fra agentene og de skremte gjestene. Det hang en stor klespose ved siden av et speil. “Jeg tok med noe til deg,” sa han. Claire så på ham. “Grant, hva er dette?” “Noe du burde hatt for i kveld.” Han åpnet glidelåsen på vesken. Inni var det en utsøkt midnattsblå couturekjole. Satengen var rikt teksturert, overdelen vakkert strukturert, og skjørtet falt i en ren, elegant linje. Den var spesiallaget etter målene Claire hadde sendt ham på e-post. Hun stirret på den. “Du kjøpte dette til meg?” “Jeg fikk det gjort.” “Grant, dette må ha kostet…” Han ristet på hodet. “Kjolen din var vakker. Jeg ville bare at du skulle få en til etter det de gjorde med den.” Claire begynte å gråte igjen. Ikke på grunn av kjolen. For broren hennes hadde lagt merke til det alle andre hadde ignorert. “Du var virkelig ikke hjemløs?” Grant smilte svakt. “Nei. Men det var tider jeg så slik ut.” Han forklarte at arbeidet hans hadde involvert sensitive oppgaver som holdt ham borte fra familiesammenkomster og ute av stand til å diskutere hvor han hadde vært. Han visste at stillheten hans hadde såret henne. “Beklager at jeg ikke var der da du trengte meg før.” Claire trådte frem og klemte ham. “Du svarte da det gjaldt.” Grant holdt henne lenge. Så nikket han mot klesposen. “Gå og prøv den på.”
Tjue minutter senere kom Claire tilbake til ballsalen. Hun hadde på seg den midnattsblå couturekjolen. Det brune håret hennes, satt opp i en løs, lav chignon, rammet inn et ansikt som ikke lenger så redd ut. Grant hadde hjulpet henne med å hente Owen fra familieloungen. Den lille gutten stirret på moren sin. “Mamma?” Claire bøyde seg ned. “Hva er det, kjære?” Owen tok på det blå stoffet. “Du ser ut som en prinsesse.” Hun smilte. “Gjør jeg det?” Han nikket alvorlig. “Selv før, da bestemor rotet til kjolen din.” Claires hals strammet seg. Owen stakk hånden i lommen. Han åpnet hånden. Inni lå tre små biter av elfenbenssateng. Hver bar en liten blå brodert stjerne. Han hadde stille plukket dem opp etter kuttingen, før offiserene kom. “Jeg har spart disse,
” sa han. “Fordi jeg hjalp deg å lage den.” Claire knelte og brettet bitene forsiktig i håndflaten. “Det gjorde du, baby.” Hun kysset pannen hans. Så tok hun hånden hans. Bak dem var den en gang perfekte ballsalen i uorden. Champagneglass sto forlatt på hvite duker. Bursdagsblomster lå spredt nær podiet. Den store trappen som ledet til hovedkontoret var forseglet av etterforskerne. Utenfor de høye vinduene eskorterte betjenter Marjorie og Adrian mot ventende politibiler. Ingen av dem kunne ringe Claire tilbake. Ingen av dem kunne beordre henne til å bli. Grant holdt ballsalens dører åpne. Owen gled den lille hånden sin enda fastere inn i morens. Og Claire Wexler, iført en splitter ny midnattsblå kjole, gikk ut med sønnen uten å se seg tilbake. I den andre hånden bar hun tre små blå stjerner.
Ansvarsfraskrivelse: Omtale av et hvilket som helst merke eller varemerke er for identifikasjon Bare og innebærer ikke partnerskap eller godkjenning
