Og vi fikk friheten til å bestemme hvordan fremtiden vår skulle se ut.

Den kvelden, da jeg slukket lyset på Maisies gule soverom, ropte hun etter meg.

«Mamma?»

«Ja?»

«Kan jeg flette håret ditt i morgen?»

Jeg smilte.

«Selvfølgelig.»

Hun gliste fra under teppet.

«Ikke bekymre deg. Pappa lærte meg hvordan.»

Og for første gang på fem år gjorde det ikke fullt så vondt å huske Ethan.

Fordi jeg endelig forstod hva han hadde etterlatt seg.

Ikke bare minner.

Ikke bare et fotografi eller et bånd eller en flette.

Han hadde etterlatt oss motet til å holde fast i hverandre.

Og denne gangen skulle ingen ta det fra oss.

SLUTT

Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.