“Du later som du elsker meg,” sa jeg med en merkelig rolig stemme. “Veldig bra. Jeg gir deg en siste sjanse til å bevise det. »
Declans øyne ble store av vanvittig håp. “Hva som helst. Jeg sverger, Sloan, spør meg om hva som helst. Vi var gift i fem år. Jeg kjenner sjelen din. »
Jeg stirret på ham og løftet sakte en pekefinger. “Første spørsmål. Hvilken spesifikk mat er jeg så voldsomt allergisk mot at hvis jeg inhalerer de luftbårne proteinene for lenge, strammer halsen seg, jeg får et alvorlig elveblest og trenger en EpiPen? »
Declan var målløs. Han blunket, målløs. Svettedråper perlet seg i pannen hans til tross for trekket i gangen. “En allergi? En allergi… Med skalldyr? Nei, vent. Kamskjell. Du har alltid sagt at reker gjør munnen kløende. »
Jeg ristet sakte på hodet. “Feil.”
Han fikk panikk. “Gluten! Peanøtter! »
Jeg stirret på ham og formulerte hver stavelse. “Kamskjell er en intoleranse. Min anafylaktiske trigger er trøfler. Sopp. Declan stivnet. Jeg fortsatte: «Moren din elsker trøffelolje. Holden også. Hver gang hun kom, kjøpte hun billige trøffelpommes frites, mettet med kunstig smak, og lot dem ligge rundt i stua. Jeg har sagt hundre ganger at jeg ikke kunne puste, at halsen min var trang. Moren din kalte meg snobb. Og du sa: «Det er bare fancy pommes frites, Sloan. Åpne et vindu, for pokker!” En gang måtte jeg låse meg inne på badet med inhalatoren min i en time. Du satt på sofaen og spilte Xbox. Du merket ikke engang at jeg var borte. »
Declans lepper skalv. “Jeg… Jeg er virkelig lei meg. Jeg hørte ikke etter. »
Jeg løftet en andre finger. “Andre spørsmål. Når jeg får et alvorlig gastrittanfall etter åtti timers arbeidsuker, hvilken spesifikk medisin har jeg i vesken min til enhver tid? »
Han åpnet munnen, men lukket den brått. Øynene hans gransket febrilsk hukommelsen sin. Men på fem års ekteskap, hadde han i det hele tatt sett i førstehjelpsskrinet mitt? Han kunne bare spørre: «Hvor er kredittkortet? Hvor er middagen min? Hvorfor gråter moren min? »
Han stammet, “Piller? Små hvite piller? Advil? Nei, vent. Du tok de rosa kapslene mot kramper. »
Jeg slapp ut et kynisk hånlig smil. “Falskt.” Jeg stakk hånden i frakkelommen, tok ut en pakke medisin, og slapp den på marmorgulvet ved knærne hans. “Omeprazol. Prilosec. En høydose protonpumpehemmer. Jeg har tatt det i flere år. Hver kveld, når jeg kom hjem fra kontoret, svelget jeg en tørr. En natt våknet magesåret mitt så voldsomt at jeg lå sammenkrøllet i fosterstilling på matten. Du tråkket over meg for å ta fjernkontrollen. Det eneste du sa til meg var: ‘Ikke glem å overføre mammas lommepenger i morgen.’ Og så gikk du til sengs. »
Declans ansikt ble blekt. Han stirret ned på blemmeplaten mot bakken, skuldrene ristet voldsomt. “Sloan… Jeg var blind. Jeg var en egoistisk idiot. Men nå ser jeg. Jeg skal ta vare på deg. »
Jeg lot ham ikke fullføre. Jeg løftet en tredje finger. “Tredje spørsmål.” Jeg stirret rett inn i øynene hans, som for å trenge gjennom sjelen hans. “Natten moren min ble hastet til Northwestern Memorial Hospital for et høyt blodtrykk slag… Jeg ringte mobilen din fjorten ganger. Du har alltid videresendt samtaler til telefonsvareren din. Hvor var du den natten? »
Declan så opp, øynene glassaktige og fraværende. Han husket vagt hendelsen, men var livredd for å fortelle sannheten.
Jeg frisket opp hukommelsen hans. “Du var på en sportsbar i Wrigleyville med college-vennene dine. Du påsto at det var en guttekveld. Du sendte meg melding om å slutte å oppføre meg som en stalker, fordi samtalene mine gjorde deg flau foran vennene dine. Moren min var på intensivavdelingen. Jeg signerte opptaksfilen hennes på egen hånd. Jeg betalte egenandelen på 10 000 dollar for nødstilfeller på egenhånd. Jeg satt alene i den iskalde korridoren på sykehuset til klokken seks om morgenen. Neste dag ved middagstid kom du til leiligheten, bakfull, og du hadde den utrolige frimodigheten til å kaste et raserianfall fordi jeg ikke hadde laget kaffen din. »
Declans kjeve hang slapt, men stemmebåndene ga etter.
Jeg så ned på den stakkars skapningen som knelte ved føttene mine. “Du roper at du elsker meg. Likevel aner du ikke hva som kan drepe meg. Du vet ingenting om medisinene som gjør at jeg overlever. Du husker ikke engang hvor du var da moren min nesten døde. Det eneste du husker med absolutt klarhet, som et fotografi, er selvangivelsen min, kvadratmeterne på toppleiligheten min, og kontonummeret jeg sendte utpressingspengene til familien din. »
