“Vet du allerede forklaringen?”
Han svarte ikke.
Det var da jeg begynte å forstå noe skremmende.
Det foregikk samtaler inne i ekteskapet mitt som jeg ikke fikk lov til å høre.
Etter middagen insisterte Eleanor på at jeg skulle overnatte.
“Det er for sent å kjøre tilbake til byen mens du er opprørt.”
Jeg var for utmattet til å argumentere.
Hun viste meg inn på gjesterommet ved østtrappen, kysset meg i pannen og lovet å sende te opp.
Jeg lå våken og så på skyggene som beveget seg over taket.
Rundt ti gikk jeg ned for å hente vann.
Da jeg passerte Richards arbeidsrom, hørte jeg Eleanors stemme.
“Claire elsker ham fortsatt.”
Jeg frøs.
“Hun er ikke klar til å gi slipp,” fortsatte Eleanor.
Richard svarte: «Da burde du kanskje holde deg unna.»
“Jeg holdt meg unna for lenge.”
“Hva planlegger du egentlig?”
En lang stillhet fulgte.
Så sa Eleanor noe jeg ville huske resten av livet.
“Jeg skal sørge for at hun ser alt klart. Etter det er valget hennes.”
