“Bare slutt å gjøre alle flaue, Sandra,” mumlet Wayne og så bort fra magen min. “Du lager en scene.” Et lite, triumferende smil berørte munnviken til Sheilas malte lepper. Det varte mindre enn et sekund, usynlig for folkemengden bak henne, ment bare for meg. Hun visste at hun hadde vunnet. Hun hadde vendt min egen bror mot meg på babyshoweren min, plantet et ondskapsfullt rykte foran førti mennesker, og gjort seg selv til sentrum for alles sympati igjen. “Kom igjen, Sandra, la oss få deg og Isaac inn,” sa Gordon bestemt. Han ventet ikke lenger på at Sheila skulle bevege seg. Gordon la sin sterke arm rett rundt Sheilas skulder, tok tak i albuen min for forsiktig å lede meg bort fra kanten av kakebordet og bryte grepet hennes. “Ikke dytt meg!” Sheila skrek,
rykket overkroppen bakover i et overdreven rykk som om Gordon hadde slått henne. Da hun dro armen bakover, gled stroppen på den lille svarte vesken hennes rett av albuen. Vesken var åpen øverst. Den styrtet ned, traff kanten av steinterrassen med et høyt smell før den tumlet opp ned under kakebordet. Alt inni strømmet ut over steinhellene foran første rad med stoler. En gulltube med leppestift rullet mot et bordbein. Et sett bilnøkler klirret nær en mistet serviett. Et sølvfarget kompaktspeil, en krøllete pakke med papirlommetørklær og et lite, gjennomsiktig plastlomme skled over betongen. Da hjørnet av plasthylsen traff steinen, spratt den slitte klaffen opp. Ut gled et falmet, krøllet plastarmbånd fra sykehuset, og stoppet rett under den overhengende blondekanten på duken. Bare en meter unna ved punchbollen sto min beste venn,
Sylvia Hadley. Sylvia og jeg hadde kjent hverandre siden videregående, og de siste ni årene hadde hun jobbet tolvtimers skift som fødepleier på County General. Sylvia hadde beveget seg fremover for å hjelpe meg med å få Isaac inn, ansiktet hennes var stramt av sinne på mine vegne. Da innholdet i vesken spredte seg rett foran skoene hennes, satte hun seg automatisk på huk på terrassen for å hindre folk i å tråkke på rotet. Hun rakte forbi leppestiften og plukket opp det falmede sykehusarmbåndet først, tydeligvis med intensjon om bare å legge det tilbake i plastlommen og gi Sheila tingene hennes så vi kunne komme oss unna henne. Da Sylvia løftet det krøllede båndet fra betongen, fanget den indre folden av plasten det sterke ettermiddagslyset. Festet på innsiden av armbåndet,
hvor det hadde vært brettet innover mot seg selv i årevis, inne i den trange plastlommen, var det en gulnet, rektangulær laboratorieruteetikett med et lite svart sykehustrykk på toppen. Sylvias fingre sluttet å bevege seg. Jeg hadde sett Sylvia lese medisinske journaler og reseptetiketter hundre ganger gjennom årene; Hun hadde en inngrodd sykepleiervane med å lese hver medisinsk to ganger før hun åpnet munnen. Akkurat der på knærne ved kakebordet, flakket blikket hennes fra venstre til høyre over det falmede pasientavtrykket på forsiden av båndet, og falt så ned på det gulnede laboratorieklistremerket brettet under. All farge forsvant fra Sylvias ansikt, erstattet av et kaldt, skarpt fokus. Sakte reiste Sylvia seg, snudde det falmede armbåndet i hendene mens hun studerte den synlige pasientinformasjonen og klistremerket festet til innsiden av sømmen.
Sheila, som hadde børstet av seg den kremfargede kjolen og ventet på at noen skulle be henne om unnskyldning, så plutselig ned på den sølte vesken sin. Da hun så hva Sylvia hadde i hendene, forsvant den offerpregede surmunnen fra ansiktet hennes. Hun slapp taket i bordet og kastet seg frem over terrassen. “Gi meg den!” Sheila snappet, stemmen senket seg en oktav, mistet all sin pustende skjørhet. “Legg det fra deg med en gang! Den er min!” Sylvia rykket ikke til. Med de glatte refleksene til en sykepleier som hadde håndtert panikkslagne pasienter i nesten et tiår, tok hun et bredt skritt tilbake og holdt armbåndet utenfor Sheilas rekkevidde, uten å ta øynene fra etiketten. Hun hadde sett Sheilas fulle navn trykt på plasten. Hun hadde sett sykehusavdelingens kode. Og hun hadde sett datoen stemplet øverst på lab-klistremerket. Wayne tok to skritt nærmere fra rosebuskene, og rynket pannen da han kjente igjen minnet kona hans hadde grått over den morgenen. “Sylvia, gi kona mi tilbake tingene hennes,” sa Wayne, selv om stemmen manglet den sikkerheten den hadde hatt for et øyeblikk siden. “Du vet ikke hva det er. Det er privat, fra natten vi mistet babyen vår.” “Wayne, ikke snakk til henne!” Sheila bjeffet, brystet hevet seg mens hun prøvde å gå rundt Gordon for å komme til vennen min. “Ikke hør på et ord hun sier! Hun er Sandras venn, hun skal finne på noe! Bare ta det fra henne!” Sylvia så ikke engang på Sheila. Hun løftet hodet sakte og låste blikket direkte med broren min. “Wayne,” sa Sylvia, stemmen dødelig lav i den stille bakgården. “Hvilken natt fortalte kona
